Ei jul for lenge siden.....

Det var innunder jul for lenge siden.

Pappa dreiv og kjørte opp veger til å kjøre ved og tømmer på. Det var lite tele i jorda, og da var det lurt å "kjøre gjennom" så frøys veiene fortere til

- Jeg kommer igjen ved et - to tida - sier han til mamma - jeg tar kanskje med et vedalass ned igjen -

Mamma steller dyra, lager middag, og pusler på i huset. - Kommer han ikke snart da ? - klokka er snart to ? Spør hun ut i lufta først,

så mer engstelig - kommer han ikke snart må dere gå å se etter han - sier hun til meg og bror min

Vi gikk på skole annen hver dag og var hjemme denne dagen

Etter å ha ventet litt til sier mamma: - Nå må dere gå , det kan ha hendt noe. Han skulle opp mot Elgtjern i dag - da må dere ta til høyere på Hølmyra.

Vi trasket avsted. Ikke særlig høye i hatten, hva kunne hende da ?

Pappa greide jo allting, og han kom jo bestandig hjem igjen....

Vi gikk nå på, og endelig fikk vi se Blakka, hesten vår som sto oppe i en sving !

- Pappa, nå kommer vi ! - ropte vi alt vi orket, der var dem jo !

Men ingen svarte- vi sprang opp mot hesten, og da fikk vi se at lasset hadde veltet,

og hodet og den ene armen til pappa stakk fram under lasset. Vi kastet oss over han, og begynte å dra i armen hans. - Nei - nei stopp, sa han- dere må gå å hente hjelp, jeg sitter fast under her - og be dem ta med hest og slede jeg kan nok ikke gå, - sa han.

Du må løpe ned til mamma og si det - sa jeg, imens prøver jeg å ta vekk noen stokker -

Ja, Jan sprang alt han orket nedover, og jeg begynte å hale og dra i stokkene som var festet med kjettinger, Jeg var tynn og lita, men nå fikk jeg kjempekrefter, dro ut den ene stokken etter den andre. Og etter ei stund fikk jeg ut så mange at jeg fikk dratt pappa ut av klemma han lå i under all veden. - Jeg fryser så fælt - sa pappa Hvor da - spurte jeg. På hodet - sa han, og jeg tok av meg kåpa og tullet rundt hodet til pappa. Så sprang jeg nedover for å se om de kom snart. Nedpå myra møtte jeg Mamma og naboen som hadde hest og slede. Jeg fortalte åssen det var og de sa jeg måtte gå å ringe til doktor og sjukebil. Jeg husker ikke at jeg ringte, antagelig var det nabokjerringa som hjalp meg

Pappa havnet på sykehus og der blei han i to måneder.

Han hadde fått hofta ut av ledd, skyvd den helt opp mot armen, og sliti av hovedsena til beint. Han blei aldri bra i beinet etter dette.

Men på sykehuset hadde han det godt, god mat og godt stell, vi var nedover flere ganger i uka, og blei også tatt godt imot når vi troppet opp mamma og tre - fire barn i slengen
Noen ganger fikk vi kake og mamma fikk en kaffekopp. Og da jula kom, blei vi bedt inn i en sal, hvor det var juletre og masse folk. Vi fikk til og med ei pakke med oss hjem !

Dette var bare noen få år etter krigen, og det var enda mye som manglet i landet vårt, men alikevel var det penger nok til dette, nå får jo ikke pasientene ligge på sykehuset mer enn en dag eller to etter operasjoner !

Merkelig, nå som vi pumper haugevis med oljepenger opp av jorda hver dag !!

Men det blei en stusselig julaften, ingen pappa.... Mamma måtte gå aleine i fjøset , en av oss var nok med og bar inn høy og sånn, men det var noe som mangla.

Vi satt stille om kvelden kan jeg huske, vi delte ut gaver, og ruslet i seng ganske tidlig.

Men neste morgen vekte mamma oss og sa: - Nå må dere stå opp, vi har fått gjester !

Og ikke bare det: Over sengene våres hang strømpene våre fullestappa av gaver !

Vi begynte å hale og dra i dem, men mamma sa: - Vent litt - ta dem forsiktig ned og kom med meg. Vi lurte på hva hun mente med dette, men gikk da etter, ut på gangen og inn på rommet ved siden av. Og der - borte i sengen lå det en nisse !

Jeg var elleve år og hadde sluttet å tru på nissen for lenge siden, det hadde broren min og-

de to minste var kanskje mer i tvil.

Men dette var da et menneske, og det stakk no' skjegg fram over kanten på dyna !

MEn så dro vi kjensel på de lure og blide øynene som tittet opp fra senga:

Onkel Torvald ;) Hurra !

Han hadde kommet seint kvelden før etter vi hadde lagt oss. Toget hadde vært forsinket, og vi hadde sovnet før han kom fram

Nå blei det pakkeutdeling og mat og kos, kuene måtte nok vente en halvtime eller to denne morgenen, for nå hadde blitt ordentlig jul dette året også . Bestemor haddde kjøpt gaver og litt forskjellige andre ting som var godt å få til jul.

Så denne jula som hadde begynt så trist blei en av de vi husker aller best fra barndommen !

juleforberedelser

I dag har jeg vært i byen og handla julegaver og litt til !

Det er nesten "vondt" å gå i disse nye butikkene, med glitter og stas i flere meters høyde, og kilometervis med julepynt og ting og tang

Det fikk meg til å filosofere litt om julehandelen for femti, seksti år siden.

I de åra jeg og mine søsken vokste opp.

Jeg var sju år i 1945. Da var det jo nesten ingenting å få kjøpt, vi måtte
ha rasjoneringskort, for alt var det kvoter på.

Vi fikk bare tilmålte porsjoner av all slags mat, og stoff til klær var det også rasjon på,

likedan sko og støvler.

Men likevel var det moro og spennende å få lov til å være med mamma og pappa på julehandel :)

Vi bodde i ei grend ca. to kilometer fra riksveien og stasjonen.

Svene stasjon, der bodde fru Bøhmer, hun hadde tre barn, som alle var voksne,

mannen var død for flere år siden. Bare datteren bodde hjemme, hun sydde klær for folk.

Jeg kan huske at jeg sto på en stol og blei målt, Livvidde, brystvidde, hoftevidde,

rygglengde og hel lengde - ja og så ermelengde og vidde ;)

Værst var det når vi skulle prøve, for da var det massse knappenåler i kjolen

der sømmene skulle være. De stakk hvis en ikke sto helt stille....

Men det var byturen -
Vi måtte jo gå ned til stasjon, da brukte vi ca. en halv time, men ofte var vi

litt seint ute, så toget kom før oss, heldigvis var veien og jernbanen

side om side de siste metrene, så vi viftet med armene og gjorde

tegn at vi skulle være med;)

Og bestandig kom vi med.

Når vi skulle kjøpe julegaver var som regel alle med; fire barn, mamma og pappa

Etterhvert som vi vokste til, fikk vi to største reise aleine og handle.

Da vi kom fram, delte vi oss i to grupper, så skulle vi kjøpe gaver til hverandre
Jeg husker ikke alle prisene men ei gave til et barn kunne vel koste tre til fem kroner,

det kunne være kruttlapp-pistol eller leikehest til guttene eller leikebil,

som var laget av tre.

for oss jentene var det naturligvis dokker, og koppestell (dukkeservise)

Stjernekikkert var jo morsom om du var gutt eller jente
den var laget av tre smale speil som var formet som en "pyramide"

inni var det sammenkrøllet silkepapir i forskjellige farger.

Det blei fine mønster når vi kikket nedi dette , ristet vi på den forandret

mønsteret seg... Utrolig spennede og rart.....

Det vanket nok en kortleik, ludo eller fargestifter og forskjellige andre ting,

men som regel bare en "hard" pakke til hver, så var det gjerne votter og

sokker som mamma eller tante hadde strikka. Vi var godt fornøyd når nissen gikk igjen,

jeg veit ikke hvorfor, men det er ikke tingene jeg husker, men stemningen

og forventningen til jula, nissen og julegavene.

Det var bestandig gjettekonkurranse om hvem nissen var, jeg trur vi

løste nissekoden ganske tidlig, at det var et menneske inni den rare maska,

for den var jo hjemmelaget, noen ganger av et stykke tøy,

et gammelt forkle eller putevar som hadde gått i stykker.

To hull til øyne og et til nese og et til munn. Det var det.

Var stoffet hvitt blei det tegnet med kull fra ovnen, skjeggestubb og øynebryn :)

Ofte var det en tante eller en onkel som var på besøk som fikke nissejobben

av og til en halv-voksen nabogutt. Klart det var moro å

gjette på dette, ny nisse hvert år...

Tilbake til handleturen, mat kan jeg ikke huske vi kjøpte på byturen,

vi hadde jo det meste hjemme, på stabburet, i salteholken, eller i kjelleren

Vi handlet på den lokale kooprativen. Det vi kjøpte var mel i femti-kilos sekker.

Sukker, salt,kaffe, margarin, sirup, litt krydder, såpe og vaskepulver

Alt blei jo laget hjemme, brød og kaker. Kjøttkaker, og annen kjøttmat blei

stekt eller kokt og lagt på glass. Noe blei saltet ned i tønner.

Altså en helt annen verden enn den som møtte meg i dag og som satte

igang denne tankerekken hos meg i kveld ......

PS bildene har jeg funnet på nettet, de er fra gamle Kongsberg, slik byen så ut på denne tiden

Gamalt frå Numedal......

Litt mer fra boka til Tov Flatin :

Fysste joledagen skulde alle holde seg heime, sonær som som dei som gjekk i kyrkja.

Var det nokon som braut skikken, vart det gjort til det, at han vilde snikje seg til drikkande.

Det vart koka kjøttmat til middags.(fersk suppe)

Naar dei passa paa og fløyte av feitte på kjøttgryta og sette det burt so det storkna, so kunde dei sjå um det var feige folk (om noen skulle dø) i huset i aare som kom, for daa vart det dompir i feitte. Dei bruka ogso aa brjota havrebrød i sovore feitt og blanda sirup i; det kallast mylju, og dei aat det maal-millom

Annandag so tok dei til aa fara paa vitjing og kjenne paa jolekosten aat einannan, og dagane utover til nyttaar vart det haldi mange jolelag kringum paa dei største gardane i bygda.

Daa gjekk det ofte uvyrde til, med drykk og dans og kjempeskap.

Og hadde dei fyrst komi i surren, so heldt dei paa eit bil.

Naar øl og brennevin var til ende paa den eine stella, so flutte dei paa ei onnor, og so helst det.

Og gange jolebukk er enno (1917) i bruk, men ikkje naame nær so mykje som fyrr, daa det kunne vera store flokkane aa sjaa til kvar einaste kveld. Det galdt aa kleda seg ut so ingin kjende ein. Karane hadde gjerne kvinnfolkklæde paa seg, og kvinnfolka karmannsklæde....

Paa kvar garden fekk deg jamnast øl og dram, og so hadde dei med seg munnhorpur og fløytur og anna aa spila paa. Og so dansa dei so det sto etter - Og det ringla og læt i bjøllur og tingel og anna skrammel, som dei hengde paa seg. So gav dei seg ut for fehandlarar og kræmarar og doktora og sovore og vreid seg um i maalet og rødde og svinga til svalle sitt, lentugaste dei kunde faa det til - til stor moro. (de forandra på språket og praten og gjorde om stemma si det beste de kunne) Det var no helst ungdomen som gjekk jolebukkar

Mer siden en gang .....:)

Jeg ser at flere er innom her, men på denne bloggen skriver jeg bare av og til.

Som de sikkert har skjønt. Men jeg har mange koselige historier på eldre innlegg. Se for eksempel på desember 2008

Våre juleskikker !

God Helg !

Mere juleskikker

Tov Flatin's juleskikker forts.
Etter at de hadde bada og tatt på seg reine klær
Blei det servert en dram til alle.

Daa fysst var jola komi.
Daa kom jolematen fram. Midt paa borde skulle det store smørspannet stande; det kunne vega baade eit og tvo bismarpund, og skulle staa der til trettanhelgja. Rundt ikring var det heile stablane med med kling og kake, brød og ost og ikkje aa gløyme lutefisken, som var det gjevaste den kvelden. So vart det store joleljoset tendra og sett i ein blank massingstake paa skaape
Daa fysst hadde jola komi
Men fyrr dei gjorde seg til gode av alt paa borde, laut hesten og kkrøtera faa mat. Dei au skulde ha ein sers godbite den kvelden, og for kvart dyr som kjerringa gav sa ho:
" I kvell e' de' loleftaen"
Det same sa mannen naar'n gav hesten
Daa dei kom innatt, sette store og smaa seg rundt joleborde, og tok til seg det meste dei orka.
No va det tida aa kjenne paa ølet au. Ein stor bolle vart tappa i og sendt rundt, og kvar og ein saup, som han hadde hug til. Og ein dram attaat fisken, det laut til, og sume tok tvo og sume mange
Det var ein ting dei maatte vare seg for, naar dei sat og aat; dei maatte ikkje sjaa under borde datt det ned noko, laut det liggje, til dei var ferduge med etinga
Leng utpaa kvelden aat dei igjen. daa kom rjomegrauten paa borde, og sume hadde grisesteik attaat.
Kva dei so gjorde jolekvelden, so maatte dei kje gløyme haugetussen. Han maatte faa eit fat med rjomegraut og ein bolle med øl i fjøse. Um morgonen var koppane tome, men dei graa vottune sine hadde han jamnastgløymt att paa fjøskrakken.......

minneboka.....

Jeg driver og redigerer bilder etter onkelen min for tiden

Han døde for mange år siden. Og i sommer blei huset han bodde i på slutten
solgt og pusset opp . Da fant de nye eierne en eske med gamle bilder,

som min onkel hadde hatt i et skap der

Vi ser et bilde av han under, der er han vakt sommeren 1945.

Stor var gleden blant mange av oss søskenbarna da vi så dette

og jeg var så heldig å få æren av å gå igjennom dem, først en rask gjennomgang av alt sammen med de andre, og siden tok jeg for meg et og et, for å skanne og prøve og gjøre de litt skarpere.

Det er et møysommelig arbeide, ikke har jeg lært det ordentlig enda heller, så originalene ligger i ei egen mappe, da blir de ikke ødelagt !

Det er så moro å se på disse bildene, de forteller så mye, om klesdrakt, livet de hadde, sosialt samvær og så videre !

På dette bildet til venstre har de besøk av to venner fra Oslo.
Jeg har visst nevnt dem før i forbindelse med at bestemor hadde sommergjester hvert år. Han som spiller banjo heter Per Hogset, og det er broren Jan som holder onkel Konrad oppned på ryggen. Tilskuer er onkel Einar, minstemann i søskenflokken til mamma. Og nettopp fordi han er yngst, og lever enda, har vi fått vite navna på de aller fleste av menneskene på disse bildene.
Mange av dem er fra sist på 1920- og 1930 -tallet. på endel av dem er moren min med og flere av tantene og onklene. Bilder som er tatt mans de fremdeles bodde hjemme hos foreldrene sine

På bilde til høyre ser vi Familien Gulliksrud, de er svigerfamilien til en av tantene mine. Tydeligvis er det vaskedag hos karen til høyre, han var ungkar og bodde aleine, og nå har han besøk av mor og tante som vasker klær for han, vi ser klesvasken henger til tørk på gjerde bak dem

Det er mulig de skal ta et tak inne i stua hans også, for den ene dama står da med en langkost i handa ;)
Det var også ganske vanlig å rigge opp en fyringsplass ute sommerstid, det blei ganske hett inne i stua når de skulle varme opp store mengder med vann til vasking, så slapp de kanskje å bære det lange veier også
Hjemme i min barndomsheim hadde vi en murt "peis" i nærheten av brønnen der vi vasket klær om sommeren !

Vaskemaskinen fikk vi sist på femtitallet hos oss.....

Bilder forteller mer !

Her ser vi tre kjekke karer med sikkert helt moteriktige nikkerser på seg!!

På folkemunne blei de kalt "Eplenikkers"

Sikkert fordi det var plass til masse epler i buksebeina når de var på epleslang :)

Den stilige gutten til venstre er min onkel Konrad, så hans søskenbarn Hilmar(?) Nikkerud og en ukjent. bildet er tatt rett utafor stuevinduet hos bestemor og bestefar

Ja, det var noen tanker om bilder ei sein kveldstund i november, det blir muligens flere historier ettersom arbeidet skrider fram !!

Torsdag

Siden det er seinhøstes, og jula nærmer seg, har jeg lyst til å fortelle om jul i gamle dager. Riktig gamle dager, fra siste halvdel av 1800 tallet. Vi har noen bøker skrevet av Tov Flatin, og gitt ut i 1817. Der har han fortalt om forskjellige skikker fra den tiden.
Han skriver på gammelt skriftspråk som kan være vanskelig å skjønne noen ganger. Men jeg prøver å følge det så godt jeg kan:

Jola var då som no den gjevaste høgtida i åre. Dagane fyre helga var det annvint for gamle og unge, karar og kvinnfolk, for det var mykje som skulde greidast.

Karmennene dei fikte no mest ute, med ved og med aa draga heim dugelege kostar med bjørkeris og toll (småfuru) og smaagran til bite i for kyr og geitar, som dei slepte ut eit bil midt på dagen heile vinteren. Og sume hadde brennevinsbrenning for seg, for det dreiv dei med lengi etter det var ulovleg, her som i andre bygdir.

So var det ølbryggina dei laut hjelpe til med, for kvinnfolka rokk ikkje alt, og ei tunne sterkt øl skulle dei ha i kjellaren på kvar garden. Og den maatte ikkje røyvast fyrr joleftan - nissen satt og passa ho

Joleftan skulle dei vera ute fyrr det vart ljost um morgonen og hogge ved ved logu. Dei kalla det "juleotta" Fyrr klokka var tolv maatte jolebande vera uppe, og samla det seg mange smaafuglar i det, og gjorde seg til gode, so var det merke på eit godt aar.

Daa mannen hadde greid alt dette og kom innatt, skjenkte kona honom ein dram og gav'n eit kakestykkje aa bite i

Kvinnfolka dei træla no paa si vis med alt innanhyses. Fysst so var det no aa vaske huse høgt og laagt, so var det baking, lefsekling fysst og framst og so ymse kakur og vaflar I den tida var det ikkje lampur i bruk paa bondegardane; men so støypte dei talgljos. Eitt av dei vart støypt so stort at det kunne brenne heile jolekvelden

Bonna dei træla og bar inn ved, full " Julerora" so dei hadde til over dei fysste joledagane

So laut mannen rundt og setja krossar over alle dynnar og i tappen på øltunna, so kje haugtussen skulde faa magt til gjea noko ugagn. Det var sikrast aa setja ein kross i sopelimskaftet au, ellest kunne trollkjerringane ride avgarde med'n, for i jola var all slags trollpakk ute og for.

Naar helgja vart ringt inn, so maatte alt slags arbeid vera gjort. daa skulde alle i huse lauge seg. I eldgamall tid so gjorde dei det paa badstogo, seinare hadde dei laugekar i fjøse. Dei maate hugse paa og kaste ei glod i vatne, naar alle hadde lauga seg, elles kunne eitkvart trollskap faa magt over dei.

So bytte dei på seg reine klæde, og etterpaa fekk dei laugardrammen

Det å gå i skogen vekker mange minner hos meg !

Både foreldrene våre og besteforeldrene var glade i å være ute i skogen. Dels hadde de sitt arbeide der, og dels brukte de fritida der

Sist på 1940 tallet fikk broren min og jeg være på setra sammen med bestemor og bestefar et par somre. Vi tok tog til Kongsberg, buss derfra til Ulland, det blei jo nærmest en runde, for Ulland ligger nærmere hjemme enn Kongsberg, det gikk ingen buss den korteste vegen.

Bussen stoppet ved ei gammal sag, der skulle vi vente til Bestefar kom og møtte oss. Vi venta lenge og vel, fikk tid til å undersøke saga på alle bauger og kanter, rota i sagflishaugen, og venta. Endelig så kom han, og vi kunne starte på den lange gåturen bortover til setra.

Der venta bestemor med kveldsmat, som sikkert var grøt av noe slag. Melk var det nok av på setra, og grøt var grei mat :)

Vi måtte nok hjelpe til med raking og vedbæring og andre gjøremål, men aller best husker jeg turene vi fikk være med på

Det var flere fiskevann rundt omkring, og der var vi med fiskestang og markeboks :)

Det ene tjernet het "Hønngassen"

Et merkelig navn på et vann syntes vi. Like ved var det ei "hule" eller en heller som lå innunder fjellet. Der pleide fiskerne å overnatte fortalte bestefar, særlig om sommernettene når det var lyst hele natta.

På veg bort til dette vannet gikk vi forbi en kjempestor stein, noe i likhet med den øverst på sida. Bestefar, som likte å drive litt ap med oss sa: -Når den steinen hører kirkeklokkene så snur den seg !! "Næ-hei det gjør den ikke det" sa vi, det fikk da være måte på åssen han skulle lure oss.

- Jo, det er helt sant - sa bestefar.

Vi kikka på på hverandre, men var nesten helt sikre på at en stein kunne vel ikke lea på seg ?

Nei, vi trodde ikke noe på det der. - Jo dere skjønner det er sant, fordi steinen ikke hører kirkeklokkene, så snur den seg ikke heller ....... Åh... det skjønte vi jo........

Mens jeg gikk der og tenkte på bestefar, tråkket jeg over et berg dekket av "grisemose" !

Da kom jeg på noe helt annet, noe fra min barndom det også, men det var hjemme :

Hver sommer hadde vi gris hjemme hos oss. Den skulle bli mat til vinteren. Noen ganger fikk vi en liten grisunge, sikkert fordi den var billig !

Den måtte vi stelle ekstra godt med. Vi kokte grøt til den to - tre ganger i uka. Den var laget av vann, poteter, maismel, byggmel og "Grisemose"

Da måtte vi være med mamma eller pappa og hente grisemose, vi hadde med en striesekk, eller ei stor bøtte som vi stappet mose nedi, når vi kom hjem hadde vi mosen opp i det kokende vannet Da det fikk kokt ei stund blei det akkurat som fettperler på vannet i gryta, så det var nok næring i denne mosen !

En gang vi hadde en slik liten gris måtte vi ha den inne den første tiden, så den blei ganske menneskekjær, og fulgte etter oss hvor vi gikk.

Jeg har fortalt en gang før at den ville ha vaflene våre på en tur vi var på, så mamma måtte henge kurven opp i et lite tre for å ha den i fred ;)

En annen gang skulle mamma gå bort til nabokona på en kaffe-visitt !

Da fulgte grisen med, de hadde kommet et godt stykke på vei da de hørte det gryntet bak seg - da tenkte mamma som så, at det blir vel bare plunder hvis de stengte den inne i garden, så han fikk være med bort på besøk, og han gikk på sine ben hele vegen uten å klage !!!

En historie om Sørkje: Nansens kongerike

Nå vil jeg fortelle ei historie som ikke har noe med familien å gjøre, men som mannen min har opplevd, og flere med han !

Vi satt på fotoarkivet og jobba i går, og så på gamle bilder

Da kom vi i prat om Tømmerhogging og -kjøring for femti seksti år siden.

Min nybakte ektemann lå, sammen med flere andre karer, på Sørkje og hogg og kjørte tømmer for "Risør tremasse" En bedrift som kjøpte opp tømmer i Numedal og andre steder, for å foredle det på diverse fabrikker.

Tømmerhuggerene lå i skriverstua, ei lita tømmerhytte ved siden av den store på bildet.

De hadde hester med seg for å kjøre sammen stokkene og legge dem i hauger, for at det skulle bli lettere for lastebilene å komme til. De lunna, som det heter.

Hestene måtte ha mat og stell så i helgene var en igjen der oppe for å pass hestene.

De hadde parafinlamper, og fyra med ved i en liten kokeovn som sto i hjørnet. Der kokte de maten sin også.

Mat måtte de handle inn for en til to uker de lørdagene de tok seg fri. Det kunne nok bli ganske harde brødskiver etterhvert, og det var visst ikke sjelden det var muggeskorpe på osten !!

MEN, det var ikke det verste !

Det spøkte i stua der, hver natt klokka tolv gikk døra opp, samme hvor godt de lukket den igjen - døra gikk opp med et klikk !!

De fikk høre at det var Eva Nansen som gikk igjen !!.

Hun var jo død for flere år siden, men fikk ikke fred i graven ....

Det var flere forklaringer på dette; hun hadde hatt en ulykkelig kjærlighetshistorie mens Nansen var på polreisene sine, det gikk rykter om at hun skulle ha barn osv, osv.

Derfor kom hun stadig vekk tilbake til Skrivestua og Sørkje for å leite etter disse......

Noen av tømmerhuggerne synes dette var litt skummelt, spesielt en, han ville ikke være alene og stelle hestene i helga, da måtte en til være der. Og han ville slettes ikke være sist i seng, for da måtte han slukke lampa, og gå barbeint over golvet i mørket !!

Jeg spurte mannen min om han var redd for å være der, men det var han ikke sa han...

"Men gikk døra virkelig opp da" ? - sa jeg.

- Ja, det gjorde den - Om ikke hver natt, så i allefall veldig ofte, gikk den opp uten at det var noen på yttersiden.

De bare stadfestet at slik var det og bodde der i fred og fordragelighet med : Eva Nansen ????

Nansen kalte dette området for "Mitt kongerike"

Han hadde det i tolv - fjorten år, men etter at Eva døde var han ikke der en eneste gang , sier gamle folk i bygda.

Sankthans - Gamle skikker

Sankthans var nesten like viktig som jul hjemme hos oss !


Ingen gaver og ingen spsielle klær, men feiring.
Dagen før måtte pappa borti skogkanten og hugge ned bjørker i passelig langde. Sånn cirka tre meter med masse lauv på. Vi ungene slepa og dro de ned til tunet, da skulle vi lage lauvsal. Vi satte buskene opp men omtrent en meters mellomrom i en firkant på to gange tre meter ca.



Så var det på stabburet eller sommerstua etter bord og krakker.




Vi måtte ha plass til minst ti personer, mor, far og barn var seks stk og som regel var det noen tanter og onkler der, eller naboer.


Mamma kokte rømmegrøt og bakte kake.


Det blei lagt duk på bordet og stor blomsterbukett midt på ;)


Vi måtte finne mange forskjellige slags blomster, og så prøvde vi å finne navna på dem. Pappa var den flinkeste til å kunne navn !
Jeg mistenker mamma for å dikte opp noen, for vi ga oss jo ikke før vi hadde et svar. Og den fineste av dem alle (syntes jeg) var sankthansblomsten, lilla og stor med mange blomster på ! Men, den het jo slett ikke sankthansblomst, det lærte jeg da jeg blei større og begynte på realskolen i byen, den heter Skogstorkenebb, og vokser overalt på våre trakter.
Men like fin for det da...



Og jentene måtte plukke sju slags blomster og legge under hodeputa si om kvelden ! Den hun drømte om den natta skulle bli ektemannen hennes. Det var nesten helt sikkert...

Som regel prøvde vi å få til et bål også, ikke så stort da, for vi var jo i nærheten av husa på gården og måtte være forsiktig med varmen !!


Tilbake til vår sankthansaften;
Vi ba som regel noen naboer på kveldsmat denne kvelden, da spiste vi rømmegrøt med kanel og sukker på og saft ved siden Etterpå vanket det ofte bløtkake og kaffe ....
Skikkelig høytid altså ;)



Var det fint vær i dagene som kom, satt vi ute i "løvsalen" og spiste middag.
Lettvint med hus-stellet uti der, når det var nok å gjøre på jordet, med høykjøring og raking. Da måtte både mor og ungene være med ute, sjøl om det egentlig var mannfolkarbeide !!



Koselige minner å ta fram en gang i blant. Kanskje jeg må lage "løvsal" og be ungene på sankthansmåltid i morra kveld ???

Nattprat

I dag har jeg lyst til å fortelle om mine besteforeldre.
Dette er nedtegnet av min kusine som blir 80 år til sommeren

Vi har også vært verdens beste venner i alle år.

Jobb, bosted, barn og familie har tatt sin tid,

men vi har holdt kontakten i alle år

Her er vi sammen ned bestefar da han fyller nitti

Her er en stor del av familien samlet utenfor bestemorhuset !

Bestemor og bestefar bygde seg nytt hus på gåreden i 1922. Midt på tunet sto vandringa som hestene dro når de skulle treske kornet. På gården var det to hester Musa og Svarta, ti melkekuer, kalver, gris og høner.

Bestemor og bestefar var arbeidssomme, alt som skulle ordnes på gården var bestefars jobb. Stelle hestene, jordarbeid, vedhogging og vannbæring .

Bestemor hadde alt innomhus. Matlaging, stelle unger og fjøs. Når det trengtes var hun med i åkeren og i slåtten. De hadde elleve unger. Den eldste var tjuefem da den yngste så dagens lys !

Å skrive om bestemor og bestefar er en stor glede. Hva de betydde for familien, og ikke minst for meg og min bror.

Vi ble tatt hånd om som vi skulle vært deres egne unger, de ga oss kjærlighet og omsorg. Og vi ble nok litt bortskjemte. Jeg har ofte tenkt på hva de var laget av som hadde så mye kjærlighet å gi til andre. (Inger og Kjell min fetter og kusine hadde en mor som fikk tuberkulose og lå på sykehus en stor del av tiden, fram til hun døde i 1945)

Bestemor fortalte at da hun var ung så skulle hun og to venninner arbeide på et hotell i Drammen som faren til venninnene eide. For å komme dit tok de båt fra Hokksund til Drammen. (Antahelig en båt som het Snapp) Hun hadde med seg tre skift med tøy; arbeidsklær og helgeklær

Jeg minnes at hun sa hun var der fra mai til september. Og - at hun lærte masse av oppholdet.

I november samme år flyttet venninnene til Amerika...

En gang spurte jeg bestemor om hun hadde fått den mannen hun ville ha ? - Ja- svarte hun - det gjorde jeg. Jeg øønsket meg en mann som var snill arbeidsom og kjekk. Og så måtte han ha hest, så da jeg møtte Simen var alt som det skulle være. Det ble oss to. De giftet seg 11. januar 1903. Og bodde på en plass like ved Ås, som de kjøpte etter noen år. Ved siden av gårdsarbeidet arbeidet bestefar p papirfabrikken i Vestfossen de første åra.

Etterhvert kom ungene, bestemor fortalte: - Når jordmora var ferdig med stellet av meg og den nyfødte, kom Simen inn, han kom bort til meg og spurte: - hvordan har du det ? Og jeg svarte - helt fint- så gikk han bort til den lille, lot ungen gripe rundt fingeren sin og sa; Velkommen til oss, - det er ikke noe i veien med hodet på denne her ! Og etter den sjette ungen føyde han til: - Det var en for lite før denne kom, ikke sant mor? - Det var jeg enig i - sa bestemor

Noe av det første jeg husker fra Ås er at da vi var små og kom på besøk til Ås, var vi på kjøkkenet - det var mange der - jeg blei legt i en bananeske, og Else og Asgjerd dro meg rundt på golvet. Jeg må ha vært ganske liten, for jeg kan huske at jeg ikke rakk ned til enden på esken, og at jeg synes det var veldig moro.

På julaften var det alltid fullt av familie, onkel Torvald var julenisse. Jeg var veldig redd nissen kan jeg huske

I førjulstida var det slakting, baking og storrengjøring. Bestemor var unik, hun kunne alt. Når hun skulle bake, tok hun eggene i hånden og veide dem slik, så tok hun oppi så mange skjeer mel som passet til vekten på eggene. Hun hadde en gammeldags vedkomfyr, men aldri var det noen "uhell" med bakingen. Å du verden så godt som de kakene smakte. Alle sju slaga, som det skulle være, var det den gangen også. Julaftene hjemme på Ås var høydepunktene for meg.

Gode minner ;o)