Det å gå i skogen vekker mange minner hos meg !

Både foreldrene våre og besteforeldrene var glade i å være ute i skogen. Dels hadde de sitt arbeide der, og dels brukte de fritida der

Sist på 1940 tallet fikk broren min og jeg være på setra sammen med bestemor og bestefar et par somre. Vi tok tog til Kongsberg, buss derfra til Ulland, det blei jo nærmest en runde, for Ulland ligger nærmere hjemme enn Kongsberg, det gikk ingen buss den korteste vegen.

Bussen stoppet ved ei gammal sag, der skulle vi vente til Bestefar kom og møtte oss. Vi venta lenge og vel, fikk tid til å undersøke saga på alle bauger og kanter, rota i sagflishaugen, og venta. Endelig så kom han, og vi kunne starte på den lange gåturen bortover til setra.

Der venta bestemor med kveldsmat, som sikkert var grøt av noe slag. Melk var det nok av på setra, og grøt var grei mat :)

Vi måtte nok hjelpe til med raking og vedbæring og andre gjøremål, men aller best husker jeg turene vi fikk være med på

Det var flere fiskevann rundt omkring, og der var vi med fiskestang og markeboks :)

Det ene tjernet het "Hønngassen"

Et merkelig navn på et vann syntes vi. Like ved var det ei "hule" eller en heller som lå innunder fjellet. Der pleide fiskerne å overnatte fortalte bestefar, særlig om sommernettene når det var lyst hele natta.

På veg bort til dette vannet gikk vi forbi en kjempestor stein, noe i likhet med den øverst på sida. Bestefar, som likte å drive litt ap med oss sa: -Når den steinen hører kirkeklokkene så snur den seg !! "Næ-hei det gjør den ikke det" sa vi, det fikk da være måte på åssen han skulle lure oss.

- Jo, det er helt sant - sa bestefar.

Vi kikka på på hverandre, men var nesten helt sikre på at en stein kunne vel ikke lea på seg ?

Nei, vi trodde ikke noe på det der. - Jo dere skjønner det er sant, fordi steinen ikke hører kirkeklokkene, så snur den seg ikke heller ....... Åh... det skjønte vi jo........

Mens jeg gikk der og tenkte på bestefar, tråkket jeg over et berg dekket av "grisemose" !

Da kom jeg på noe helt annet, noe fra min barndom det også, men det var hjemme :

Hver sommer hadde vi gris hjemme hos oss. Den skulle bli mat til vinteren. Noen ganger fikk vi en liten grisunge, sikkert fordi den var billig !

Den måtte vi stelle ekstra godt med. Vi kokte grøt til den to - tre ganger i uka. Den var laget av vann, poteter, maismel, byggmel og "Grisemose"

Da måtte vi være med mamma eller pappa og hente grisemose, vi hadde med en striesekk, eller ei stor bøtte som vi stappet mose nedi, når vi kom hjem hadde vi mosen opp i det kokende vannet Da det fikk kokt ei stund blei det akkurat som fettperler på vannet i gryta, så det var nok næring i denne mosen !

En gang vi hadde en slik liten gris måtte vi ha den inne den første tiden, så den blei ganske menneskekjær, og fulgte etter oss hvor vi gikk.

Jeg har fortalt en gang før at den ville ha vaflene våre på en tur vi var på, så mamma måtte henge kurven opp i et lite tre for å ha den i fred ;)

En annen gang skulle mamma gå bort til nabokona på en kaffe-visitt !

Da fulgte grisen med, de hadde kommet et godt stykke på vei da de hørte det gryntet bak seg - da tenkte mamma som så, at det blir vel bare plunder hvis de stengte den inne i garden, så han fikk være med bort på besøk, og han gikk på sine ben hele vegen uten å klage !!!