Skulle vi til byen eller på besøk til slektninger måtte vi gå disse to kilometrene ned til toget på morningen og hjem om kvelden ! Ingen tenkte noe særlig over det, det bare var sånn :-)
Riktignok hendte det at vi var litt seint ute og vi hørte toget før vi kom ned til vegen nesten.
Da la vi på sprang, vi løp ved siden av toget et stykke, for jernbanen og vegen går side om side det siste stykket fram til stasjonen. Det var sikkert litt av et syn; Først kom ofte vi to største ungene (vi løp fortere enn mamma) Så kom mamma, lita og rund, så kom Jan og Tulla .....
Men bestandig rakk vi fram før de reiste !!
Det var ikke ofte vi dro til byen. Før jul selvfølgelig, når vi skulle kjøpe julegaver, og i marken, da var vi nedover på markenstorsdag. Og som regel en stund før 17. mai, da måtte mamma kjøpe tøy til nye klær til oss, som en av tantene våre sydde. Nå, ja under krigen blei det nok ofte arvet tøy på hele flokken. det var ikke noe å få kjøpt.
Av og til fant tante Signe eller mormor en avlagt kjole som noen hadde brukt, og sydde om den, da blei det jo "ny" kjole på meg eller søstra mi, guttene tror jeg arvet nesten hele tiden ( i alle fall ser det slik ut på bildene vi har )
Dette bilde er fra 1945 eller 46 Storebror ca 5-6-år lillebror ca 2,5-3 år
Har ikke finni et eneste bilde av meg der jeg har på meg kåpa mi. Den eneste jeg husker fra barndommen, den var fin. Mamma hadde får tak i et plommerødt ullstoff, og Tante Marta sydde kåpe til meg og søstra mi. Da var jeg veldig stolt. Min kåpe var innsvinget i prinsessefasong og Tulla sin hadde rundt bærestykke og skrådde ut fra det Kjempefine :-) var vi
Gutta hadde finklær de også da ! En gang skulle mamma, Svein og jeg til nabokona Kari i 50 årsdag.
Vi hadde pynta oss i det beste vi hadde. Svein hadde rød fløyelsdress, kort bukse og vest med hvit skjorte og hvite strømper. Da vi hadde kommet et stykke på vei, kom sauene løpende etter oss, mamma blei fortvilet, det gikk ikke an da ville de blande seg med nabosauene og det blei nesten umulig å skille dem.
- Randi, stå her og pass på Svein, jeg jager hjem dyra sa hun.
Men da mamma blei borte bak trærne blei Svein redd og ville løpe etter henne. Så datt han i en sølepytt som var der, og både han og jeg satte i å gråte ! Nå kom vi sikkert ikke i selskap :-(
Mamma kom tilbake og blei naturligvis lei seg og litt sinna ... Vi får gå innom på Bråta og vaske vekk det verste - sa hun. Men vi kom i selskap, jeg husker vi satt ved et langt bord med mange gjester, og mamma fortalte om problemene hun hadde hatt på vegen. Da hadde vi fått det litt på avstand og kunne vi le av hele greia :-)
Her er hele søskenflokken + et søskenbarn Anne-Lise nr. to fra venstre Mars 1948
