Bestemors hus, storfamilien !

Mitt bestemorhus var et eventyrhus (i mine øyne)



Det var ganske stort, vi kom inn i en gang hvor det var trapp opp til annen etasje. Der bodde Onkel Oddmund og Tante Aslaug og Anne- Lise. Etterhvert blei også et gutterom der, med minst fire senger på !

Nede var det et stort kjøkken med et kammers innafor, det var soverommet til bestemor og bestefar. Så var det en ganske stor dagligstue, med et rundt bord midt på golvet. Oppå det bordet sto det nesten bestandig en svær hortensia i en bolle. I det ene hjørnet sto ei skuvseng, i det innerste hjørnet var det en divan med bord og to stoler Og på veggen hang ei diger bestefarklokke som slo tunge slag hver hele og halve time. Så var det dobbelt dør inn til finstua. Der hang det fine portierer med hekla frynser på. Det var det aller fineste jeg kunne tenke meg !! Jeg måtte ofte bort å stryke litt på disse, se på mønsteret, og lure på hvordan det gikk an å lage noe så fint. Av og til når bestemor så at jeg sto der sa hun: - Ikke dra i portierene, det kan bli høl i dem !!
Det var et rundt bord i denne stua også, og innerst mot veggen sto en flott sjeselong - eller sofa. Den kunne bli til seng om natten når vi kom på besøk fra Numedal og skulle sove over der. Men det var ikke noe godt å ligge i midten, for der var det treverk med to gangjern på !!!

Over sofaen hang to bilder. Det var fint å ligge å dikte seg inn i landskapet på disse bildene særlig det ene, hvor det var en sti som buktet seg gjennom skogen, med et gjerde ved siden av.

Bestandig var det mange mennesker hos bestemor og bestefar, det var to - tre onkler minst en tante, ofte to, så var det noen ganger en gårdsgutt som hjalp til i slåtten osv.
Om sommeren var det slektninger fra Drammen (Tante Annette) eller venner fra Oslo (Familien Hogseth) som bodde der i ukevis virka det som ! Det er mulig de betalte litt for kost og losji, det veit jeg ikke, vi så ikke noe til det i alle fall !

Ofte var fetter Knut der med mor og far
Så var jo Svein og jeg der en til to uker på sommeren. Vi skulle liksom hjelpe til, og vi luka i turnipsen, jaga hønene bort fra grønnsakhagen, plukka bær og epler, gikk på butikken osv.

Det å gå på butikken var et kapittel for seg. Vi gikk bortover til Ivar Haugen det var vel en kilometer ca. Hvis vi møtte noen, spurte de bestandig hva vi hette så måtte vi jo si det da. At vi het Svein og Randi og var fra Svene, der bodde Louise, dattera til Simen Aas.

Så når vi kom fram til butikken da så var det alltid noen som kjente oss igjen, så sa de: --Der er ungane tel'a Lovise....De blir så store atte... Så så de på oss da, og spurte : ska de værra lenge nerraforre nå'a - åssen klasse går du i da, du blir jo så lang atte ?? Jeg synes ikke det var sånn stas å være så lang jeg, for jeg så ut som en stilk, "tynn som ei flis og lang som et rekel"




Men de var jo koselige da- og vi måtte bestandig ta med hilsener hjem til mamma og pappa, og til bestemor. Å Brita, som dama i butikken het, puttet noen dropser i ei strylle og ga oss så vi kunne ha på hjemveien. På bildet her er vi sammen med kusine Annelise som bodde i annen etasje.

Noen ganger hjalp vi til i potetopptaginga. Det var litt moro det, for vi var så mange som var med, det blei jo nesten som et selskap da vi skulle spise middag. Med en tolv femten rundt bordet. Bestemor måtte skjøte på bordet, og dra det fram på golvet, så fikk vi ungene sitte på krakken innerst ved veggen. Da tok vi liksom mindre plass :-)



På dette bildet tror jeg vi har tjent noen kroner, for Svein har nye fiiine solbriller !