Stabburet vårt.

Stabburet vårt.

søndag 27. februar 2011

Menneskets beste venn

Mange ganger når jeg sitter og jobber med
gamle bilder, tenker jeg på
hvor avhengige vi mennesker var av dyra,
alle slags dyr egentlig,
hester, kuer, sauer, høner osv.
Hesten var trekkdyr befordringsmiddel og venn !
Den kunne være på samme gård hele livet, til den blei femten - tjue år og eldre
Den første hesten vi hadde på gården hadde vi i tretten år, da var den nesten tredve og dugde ikke i tømmerkjøring lenger
På bildet over her har de fraktet materialer til ei seterbu langt vest på Blefjell. Det har kommet noen turister dit også, de fem til venstre og hun på hesteryggen, vi skimter vel hesten deres til høyre i bildet De to karene ved hesten og de ved seterveggen, arbeidet med setra. Det var bestefar til gubben i huset som var laftehugger


På bildet til venstre er det våronn her på gården i nittentredveåra. Redskapen som Svarte har etter seg er en piggharv, den jevna ut jorda så den blei løs og fin å sette poteter i. Legg merke til at de bruker bare framsele på hesten, det var ikke fare for at denne redskapen skulle trille framover og i beina på hesten, den skulle bare trekkes !!



Vi ser fire hus på gården, men det var flere, et sommerfjøs som er bak fotografen, hvor kuene var hele sommeren, da var det lettvint å sende de til skogs på beite. Eldhuset, eller sommerstua står bak hovedhuset, og ei smie som vi skimter taket på....



På bildet til høyre er sønnen på gården i gang med å pløye, det ser ut som han har et stort område å gjøre om til kornåker !!

Helt opp til femti-seksti tallet hadde de både korn - og grasproduksjon på gårdene.

Kornet gikk mest til dyrefor, men noe av bygget blei nok brukt i husholdningen, til graut og flatbrød f.eks.

Poteter blei brukt til mat for mennesker og litt til dyra

Et stykke blei satt av til kjøkkenhage, der hadde de gulrot, kål, kålrot, salat, erter osv. Sjølvberginga var stor på norske gårder i denne tida, før "kjøpesentrene" slo den ihjel :/

Ei slitsom tid, javel, men følelsen av å arbeide med noe nyttig, for ikke å si livsviktig, var god, den ga fred i sjela.....




Hesten var jo mye mer enn et trekkdyr på gården, den gav arbeidsplasser til mange.

I form av tømmerlunning (kjøre sammen stokkene i hauger i skogen før vinteren)

Og deretter kjøre lunnene, tømmerhaugene, ned til Lågen eller Numedalsbanen for videre transport.

Skulle folk til butikken å ha med seg mer enn kaffe og sukker, var det hesten som fraktet mennesker og varer. Skulle de til kirke , i bryllup, barnedåp eller hva det nå var, spente de hesten for vogna eller sleden.


På bildet til høyre her er det tømmerkjøring i bratt terreng, de kjører med flere lass etter hverandre, blei det ikkke så hardt for hesten å holde igjen lasset i brattbakkene

Det sies at denne hesten var så klok, når den sto silk og ventet kunne kjøreren si :Fram litt, bra! Så stoppet den, ropte han på den når den gikk på jordet, kunne han rope "Rauen" så kom han

Joda, hesten er nok også menneskets beste venn :)

3 kommentarer:

Heidi sa...

Så flott at du forteller om gamle tider! Det er så utrolig morsomt å lese om, og bildene er kjempeflotte!

Kjempespennende lesning! :))

Mormor sa...

Takk Heidi !
Moro at noen setter pris på dette ...
Har masse rart på lager inni hue ;)))
Mulig det blir mere >>

Liv Torunns hobbykrok sa...

Tusen takk for hyggeig koomentar på bloggen min....må bare si ifra hvis du trenger noe....Artig å lese litt historie...