Menneskets beste venn

Mange ganger når jeg sitter og jobber med
gamle bilder, tenker jeg på
hvor avhengige vi mennesker var av dyra,
alle slags dyr egentlig,
hester, kuer, sauer, høner osv.
Hesten var trekkdyr befordringsmiddel og venn !
Den kunne være på samme gård hele livet, til den blei femten - tjue år og eldre
Den første hesten vi hadde på gården hadde vi i tretten år, da var den nesten tredve og dugde ikke i tømmerkjøring lenger
På bildet over her har de fraktet materialer til ei seterbu langt vest på Blefjell. Det har kommet noen turister dit også, de fem til venstre og hun på hesteryggen, vi skimter vel hesten deres til høyre i bildet De to karene ved hesten og de ved seterveggen, arbeidet med setra. Det var bestefar til gubben i huset som var laftehugger


På bildet til venstre er det våronn her på gården i nittentredveåra. Redskapen som Svarte har etter seg er en piggharv, den jevna ut jorda så den blei løs og fin å sette poteter i. Legg merke til at de bruker bare framsele på hesten, det var ikke fare for at denne redskapen skulle trille framover og i beina på hesten, den skulle bare trekkes !!



Vi ser fire hus på gården, men det var flere, et sommerfjøs som er bak fotografen, hvor kuene var hele sommeren, da var det lettvint å sende de til skogs på beite. Eldhuset, eller sommerstua står bak hovedhuset, og ei smie som vi skimter taket på....

På bildet til høyre er sønnen på gården i gang med å pløye, det ser ut som han har et stort område å gjøre om til kornåker !!

Helt opp til femti-seksti tallet hadde de både korn - og grasproduksjon på gårdene.

Kornet gikk mest til dyrefor, men noe av bygget blei nok brukt i husholdningen, til graut og flatbrød f.eks.

Poteter blei brukt til mat for mennesker og litt til dyra

Et stykke blei satt av til kjøkkenhage, der hadde de gulrot, kål, kålrot, salat, erter osv. Sjølvberginga var stor på norske gårder i denne tida, før "kjøpesentrene" slo den ihjel :/

Ei slitsom tid, javel, men følelsen av å arbeide med noe nyttig, for ikke å si livsviktig, var god, den ga fred i sjela.....

Hesten var jo mye mer enn et trekkdyr på gården, den gav arbeidsplasser til mange.

I form av tømmerlunning (kjøre sammen stokkene i hauger i skogen før vinteren)

Og deretter kjøre lunnene, tømmerhaugene, ned til Lågen eller Numedalsbanen for videre transport.

Skulle folk til butikken å ha med seg mer enn kaffe og sukker, var det hesten som fraktet mennesker og varer. Skulle de til kirke , i bryllup, barnedåp eller hva det nå var, spente de hesten for vogna eller sleden.

På bildet til høyre her er det tømmerkjøring i bratt terreng, de kjører med flere lass etter hverandre, blei det ikkke så hardt for hesten å holde igjen lasset i brattbakkene

Det sies at denne hesten var så klok, når den sto silk og ventet kunne kjøreren si :Fram litt, bra! Så stoppet den, ropte han på den når den gikk på jordet, kunne han rope "Rauen" så kom han

Joda, hesten er nok også menneskets beste venn :)

Hva gamle bilder forteller....

For noen dager siden fikk vi besøk av eldste broren til gubben i huset. Han hadde med en koffert med masse gamle bilder i.
Vi satt og kikka på disse bildene og han fortalte om hvordan de hadde det i dagliglivet, hjemme og på fjellet. For hver sommer var de på setra innpå fjellet, fra sankthans til uti september
Noen ganger kunne det være kaldt og slitsomt, men ofte var det varmt og godt og morsomt, de møtte ofte andre ungdommer fra andre setrer, og fra andre bygder.
Spesielt folk fra Hovin i Telemark kom ofte opp på Ble, de er jo naboer på den andre siden
Gode vennskap blei knyttet der og mange består enda ;) Seksti - sytti år etterpå....
På dette bildet, som er fra Beritsbusetra, har de truffet kjente fra Hovin. Den lille gutten som står til høyre er husbonden, søstra hans er nr. to fra høyre
Antagelig skal hun passe på lillebror, og han fikk være med til nabosetra, han heiser skuldrene og gjør seg så stor han kan !! Kan tenke meg at bilde er ca. sytti år gammelt
Noen ganger stelte de istand dans på setervollene kanskje dette er en slik sammenkomst
Svoger visste navna på alle som er der, noe som gjør bildet dobbelt så verdifullt for ettertida....

Her er mine svigerforeldre med buskapen på setra, Legg merke til de flotte horna på telemarksfeet, og vi skimter de fine "kåtene" av messing so er ytterst på horna. Til beskyttelse så de ikke såra hverandre når de sloss. Det gjorde de ofte....
Dama til venstre er fra Hovin, og heter Uverud til etternavn. Bildet er vel fra femtitallet en gang!
Sønnen hennes fikk dette av oss i forrige uke, det var visst særs velkomment ;)

Min svigerfar til høyre, han gikk bort i 1971, her har han møtt disse to Hoværingene inne på fjellet, den lille gutten til venstre er vel ca. seksti - sytti nå !! Det er han som fikk bildene !

Svigermor lå på setra, som det het, i alle år, helt til hun var nesten åtti. De to siste åra var hun uten kuer, men til fjells måtte hun. Sjøl om det var slitsomt arbeidet, var det allikevel lystbetont sikkert fordi det å komme til fjells ga både krefter og glede. Ofte fikk de besøk fra bygda, folk som lå der et par dager, for å plukke molter eller fiske i fjellvanna. De fikk smake på seterkosten, som besto av ost, prim, rømme og flatbrød, til middags rømmegrøt
Kraftig og god kost til gjestebud, men kanskje litt ensformig for de som fikk det hver dag i tre måneder !!

Her har de pakket og er klar til hjemreise ca 1. september. Da dro de ned til heimsetra, som lå litt nærmere bygda, der var vollen blitt grønn og frodig etter slåtten og det graset måtte nyttes før frosten kom. Så bodde de der en uke eller vel det ettersom været var. Svigermor fortalte meg at noen ganger var det snø på bakken da de dro heim, kaldt og slitsomt for dyr og mennesker En gang hadde de hatt med seg grisen til fjells hele sommeren, da kom det snø da de skulle heim igjen, den hadde visst hatt plunder med å komme seg fram i snøen, med de korte spisse beina sine !!