Menneskets beste venn

Mange ganger når jeg sitter og jobber med
gamle bilder, tenker jeg på
hvor avhengige vi mennesker var av dyra,
alle slags dyr egentlig,
hester, kuer, sauer, høner osv.
Hesten var trekkdyr befordringsmiddel og venn !
Den kunne være på samme gård hele livet, til den blei femten - tjue år og eldre
Den første hesten vi hadde på gården hadde vi i tretten år, da var den nesten tredve og dugde ikke i tømmerkjøring lenger
På bildet over her har de fraktet materialer til ei seterbu langt vest på Blefjell. Det har kommet noen turister dit også, de fem til venstre og hun på hesteryggen, vi skimter vel hesten deres til høyre i bildet De to karene ved hesten og de ved seterveggen, arbeidet med setra. Det var bestefar til gubben i huset som var laftehugger


På bildet til venstre er det våronn her på gården i nittentredveåra. Redskapen som Svarte har etter seg er en piggharv, den jevna ut jorda så den blei løs og fin å sette poteter i. Legg merke til at de bruker bare framsele på hesten, det var ikke fare for at denne redskapen skulle trille framover og i beina på hesten, den skulle bare trekkes !!



Vi ser fire hus på gården, men det var flere, et sommerfjøs som er bak fotografen, hvor kuene var hele sommeren, da var det lettvint å sende de til skogs på beite. Eldhuset, eller sommerstua står bak hovedhuset, og ei smie som vi skimter taket på....

På bildet til høyre er sønnen på gården i gang med å pløye, det ser ut som han har et stort område å gjøre om til kornåker !!

Helt opp til femti-seksti tallet hadde de både korn - og grasproduksjon på gårdene.

Kornet gikk mest til dyrefor, men noe av bygget blei nok brukt i husholdningen, til graut og flatbrød f.eks.

Poteter blei brukt til mat for mennesker og litt til dyra

Et stykke blei satt av til kjøkkenhage, der hadde de gulrot, kål, kålrot, salat, erter osv. Sjølvberginga var stor på norske gårder i denne tida, før "kjøpesentrene" slo den ihjel :/

Ei slitsom tid, javel, men følelsen av å arbeide med noe nyttig, for ikke å si livsviktig, var god, den ga fred i sjela.....

Hesten var jo mye mer enn et trekkdyr på gården, den gav arbeidsplasser til mange.

I form av tømmerlunning (kjøre sammen stokkene i hauger i skogen før vinteren)

Og deretter kjøre lunnene, tømmerhaugene, ned til Lågen eller Numedalsbanen for videre transport.

Skulle folk til butikken å ha med seg mer enn kaffe og sukker, var det hesten som fraktet mennesker og varer. Skulle de til kirke , i bryllup, barnedåp eller hva det nå var, spente de hesten for vogna eller sleden.

På bildet til høyre her er det tømmerkjøring i bratt terreng, de kjører med flere lass etter hverandre, blei det ikkke så hardt for hesten å holde igjen lasset i brattbakkene

Det sies at denne hesten var så klok, når den sto silk og ventet kunne kjøreren si :Fram litt, bra! Så stoppet den, ropte han på den når den gikk på jordet, kunne han rope "Rauen" så kom han

Joda, hesten er nok også menneskets beste venn :)

Hva gamle bilder forteller....

For noen dager siden fikk vi besøk av eldste broren til gubben i huset. Han hadde med en koffert med masse gamle bilder i.
Vi satt og kikka på disse bildene og han fortalte om hvordan de hadde det i dagliglivet, hjemme og på fjellet. For hver sommer var de på setra innpå fjellet, fra sankthans til uti september
Noen ganger kunne det være kaldt og slitsomt, men ofte var det varmt og godt og morsomt, de møtte ofte andre ungdommer fra andre setrer, og fra andre bygder.
Spesielt folk fra Hovin i Telemark kom ofte opp på Ble, de er jo naboer på den andre siden
Gode vennskap blei knyttet der og mange består enda ;) Seksti - sytti år etterpå....
På dette bildet, som er fra Beritsbusetra, har de truffet kjente fra Hovin. Den lille gutten som står til høyre er husbonden, søstra hans er nr. to fra høyre
Antagelig skal hun passe på lillebror, og han fikk være med til nabosetra, han heiser skuldrene og gjør seg så stor han kan !! Kan tenke meg at bilde er ca. sytti år gammelt
Noen ganger stelte de istand dans på setervollene kanskje dette er en slik sammenkomst
Svoger visste navna på alle som er der, noe som gjør bildet dobbelt så verdifullt for ettertida....

Her er mine svigerforeldre med buskapen på setra, Legg merke til de flotte horna på telemarksfeet, og vi skimter de fine "kåtene" av messing so er ytterst på horna. Til beskyttelse så de ikke såra hverandre når de sloss. Det gjorde de ofte....
Dama til venstre er fra Hovin, og heter Uverud til etternavn. Bildet er vel fra femtitallet en gang!
Sønnen hennes fikk dette av oss i forrige uke, det var visst særs velkomment ;)

Min svigerfar til høyre, han gikk bort i 1971, her har han møtt disse to Hoværingene inne på fjellet, den lille gutten til venstre er vel ca. seksti - sytti nå !! Det er han som fikk bildene !

Svigermor lå på setra, som det het, i alle år, helt til hun var nesten åtti. De to siste åra var hun uten kuer, men til fjells måtte hun. Sjøl om det var slitsomt arbeidet, var det allikevel lystbetont sikkert fordi det å komme til fjells ga både krefter og glede. Ofte fikk de besøk fra bygda, folk som lå der et par dager, for å plukke molter eller fiske i fjellvanna. De fikk smake på seterkosten, som besto av ost, prim, rømme og flatbrød, til middags rømmegrøt
Kraftig og god kost til gjestebud, men kanskje litt ensformig for de som fikk det hver dag i tre måneder !!

Her har de pakket og er klar til hjemreise ca 1. september. Da dro de ned til heimsetra, som lå litt nærmere bygda, der var vollen blitt grønn og frodig etter slåtten og det graset måtte nyttes før frosten kom. Så bodde de der en uke eller vel det ettersom været var. Svigermor fortalte meg at noen ganger var det snø på bakken da de dro heim, kaldt og slitsomt for dyr og mennesker En gang hadde de hatt med seg grisen til fjells hele sommeren, da kom det snø da de skulle heim igjen, den hadde visst hatt plunder med å komme seg fram i snøen, med de korte spisse beina sine !!

Ei jul for lenge siden.....

Det var innunder jul for lenge siden.

Pappa dreiv og kjørte opp veger til å kjøre ved og tømmer på. Det var lite tele i jorda, og da var det lurt å "kjøre gjennom" så frøys veiene fortere til

- Jeg kommer igjen ved et - to tida - sier han til mamma - jeg tar kanskje med et vedalass ned igjen -

Mamma steller dyra, lager middag, og pusler på i huset. - Kommer han ikke snart da ? - klokka er snart to ? Spør hun ut i lufta først,

så mer engstelig - kommer han ikke snart må dere gå å se etter han - sier hun til meg og bror min

Vi gikk på skole annen hver dag og var hjemme denne dagen

Etter å ha ventet litt til sier mamma: - Nå må dere gå , det kan ha hendt noe. Han skulle opp mot Elgtjern i dag - da må dere ta til høyere på Hølmyra.

Vi trasket avsted. Ikke særlig høye i hatten, hva kunne hende da ?

Pappa greide jo allting, og han kom jo bestandig hjem igjen....

Vi gikk nå på, og endelig fikk vi se Blakka, hesten vår som sto oppe i en sving !

- Pappa, nå kommer vi ! - ropte vi alt vi orket, der var dem jo !

Men ingen svarte- vi sprang opp mot hesten, og da fikk vi se at lasset hadde veltet,

og hodet og den ene armen til pappa stakk fram under lasset. Vi kastet oss over han, og begynte å dra i armen hans. - Nei - nei stopp, sa han- dere må gå å hente hjelp, jeg sitter fast under her - og be dem ta med hest og slede jeg kan nok ikke gå, - sa han.

Du må løpe ned til mamma og si det - sa jeg, imens prøver jeg å ta vekk noen stokker -

Ja, Jan sprang alt han orket nedover, og jeg begynte å hale og dra i stokkene som var festet med kjettinger, Jeg var tynn og lita, men nå fikk jeg kjempekrefter, dro ut den ene stokken etter den andre. Og etter ei stund fikk jeg ut så mange at jeg fikk dratt pappa ut av klemma han lå i under all veden. - Jeg fryser så fælt - sa pappa Hvor da - spurte jeg. På hodet - sa han, og jeg tok av meg kåpa og tullet rundt hodet til pappa. Så sprang jeg nedover for å se om de kom snart. Nedpå myra møtte jeg Mamma og naboen som hadde hest og slede. Jeg fortalte åssen det var og de sa jeg måtte gå å ringe til doktor og sjukebil. Jeg husker ikke at jeg ringte, antagelig var det nabokjerringa som hjalp meg

Pappa havnet på sykehus og der blei han i to måneder.

Han hadde fått hofta ut av ledd, skyvd den helt opp mot armen, og sliti av hovedsena til beint. Han blei aldri bra i beinet etter dette.

Men på sykehuset hadde han det godt, god mat og godt stell, vi var nedover flere ganger i uka, og blei også tatt godt imot når vi troppet opp mamma og tre - fire barn i slengen
Noen ganger fikk vi kake og mamma fikk en kaffekopp. Og da jula kom, blei vi bedt inn i en sal, hvor det var juletre og masse folk. Vi fikk til og med ei pakke med oss hjem !

Dette var bare noen få år etter krigen, og det var enda mye som manglet i landet vårt, men alikevel var det penger nok til dette, nå får jo ikke pasientene ligge på sykehuset mer enn en dag eller to etter operasjoner !

Merkelig, nå som vi pumper haugevis med oljepenger opp av jorda hver dag !!

Men det blei en stusselig julaften, ingen pappa.... Mamma måtte gå aleine i fjøset , en av oss var nok med og bar inn høy og sånn, men det var noe som mangla.

Vi satt stille om kvelden kan jeg huske, vi delte ut gaver, og ruslet i seng ganske tidlig.

Men neste morgen vekte mamma oss og sa: - Nå må dere stå opp, vi har fått gjester !

Og ikke bare det: Over sengene våres hang strømpene våre fullestappa av gaver !

Vi begynte å hale og dra i dem, men mamma sa: - Vent litt - ta dem forsiktig ned og kom med meg. Vi lurte på hva hun mente med dette, men gikk da etter, ut på gangen og inn på rommet ved siden av. Og der - borte i sengen lå det en nisse !

Jeg var elleve år og hadde sluttet å tru på nissen for lenge siden, det hadde broren min og-

de to minste var kanskje mer i tvil.

Men dette var da et menneske, og det stakk no' skjegg fram over kanten på dyna !

MEn så dro vi kjensel på de lure og blide øynene som tittet opp fra senga:

Onkel Torvald ;) Hurra !

Han hadde kommet seint kvelden før etter vi hadde lagt oss. Toget hadde vært forsinket, og vi hadde sovnet før han kom fram

Nå blei det pakkeutdeling og mat og kos, kuene måtte nok vente en halvtime eller to denne morgenen, for nå hadde blitt ordentlig jul dette året også . Bestemor haddde kjøpt gaver og litt forskjellige andre ting som var godt å få til jul.

Så denne jula som hadde begynt så trist blei en av de vi husker aller best fra barndommen !

juleforberedelser

I dag har jeg vært i byen og handla julegaver og litt til !

Det er nesten "vondt" å gå i disse nye butikkene, med glitter og stas i flere meters høyde, og kilometervis med julepynt og ting og tang

Det fikk meg til å filosofere litt om julehandelen for femti, seksti år siden.

I de åra jeg og mine søsken vokste opp.

Jeg var sju år i 1945. Da var det jo nesten ingenting å få kjøpt, vi måtte
ha rasjoneringskort, for alt var det kvoter på.

Vi fikk bare tilmålte porsjoner av all slags mat, og stoff til klær var det også rasjon på,

likedan sko og støvler.

Men likevel var det moro og spennende å få lov til å være med mamma og pappa på julehandel :)

Vi bodde i ei grend ca. to kilometer fra riksveien og stasjonen.

Svene stasjon, der bodde fru Bøhmer, hun hadde tre barn, som alle var voksne,

mannen var død for flere år siden. Bare datteren bodde hjemme, hun sydde klær for folk.

Jeg kan huske at jeg sto på en stol og blei målt, Livvidde, brystvidde, hoftevidde,

rygglengde og hel lengde - ja og så ermelengde og vidde ;)

Værst var det når vi skulle prøve, for da var det massse knappenåler i kjolen

der sømmene skulle være. De stakk hvis en ikke sto helt stille....

Men det var byturen -
Vi måtte jo gå ned til stasjon, da brukte vi ca. en halv time, men ofte var vi

litt seint ute, så toget kom før oss, heldigvis var veien og jernbanen

side om side de siste metrene, så vi viftet med armene og gjorde

tegn at vi skulle være med;)

Og bestandig kom vi med.

Når vi skulle kjøpe julegaver var som regel alle med; fire barn, mamma og pappa

Etterhvert som vi vokste til, fikk vi to største reise aleine og handle.

Da vi kom fram, delte vi oss i to grupper, så skulle vi kjøpe gaver til hverandre
Jeg husker ikke alle prisene men ei gave til et barn kunne vel koste tre til fem kroner,

det kunne være kruttlapp-pistol eller leikehest til guttene eller leikebil,

som var laget av tre.

for oss jentene var det naturligvis dokker, og koppestell (dukkeservise)

Stjernekikkert var jo morsom om du var gutt eller jente
den var laget av tre smale speil som var formet som en "pyramide"

inni var det sammenkrøllet silkepapir i forskjellige farger.

Det blei fine mønster når vi kikket nedi dette , ristet vi på den forandret

mønsteret seg... Utrolig spennede og rart.....

Det vanket nok en kortleik, ludo eller fargestifter og forskjellige andre ting,

men som regel bare en "hard" pakke til hver, så var det gjerne votter og

sokker som mamma eller tante hadde strikka. Vi var godt fornøyd når nissen gikk igjen,

jeg veit ikke hvorfor, men det er ikke tingene jeg husker, men stemningen

og forventningen til jula, nissen og julegavene.

Det var bestandig gjettekonkurranse om hvem nissen var, jeg trur vi

løste nissekoden ganske tidlig, at det var et menneske inni den rare maska,

for den var jo hjemmelaget, noen ganger av et stykke tøy,

et gammelt forkle eller putevar som hadde gått i stykker.

To hull til øyne og et til nese og et til munn. Det var det.

Var stoffet hvitt blei det tegnet med kull fra ovnen, skjeggestubb og øynebryn :)

Ofte var det en tante eller en onkel som var på besøk som fikke nissejobben

av og til en halv-voksen nabogutt. Klart det var moro å

gjette på dette, ny nisse hvert år...

Tilbake til handleturen, mat kan jeg ikke huske vi kjøpte på byturen,

vi hadde jo det meste hjemme, på stabburet, i salteholken, eller i kjelleren

Vi handlet på den lokale kooprativen. Det vi kjøpte var mel i femti-kilos sekker.

Sukker, salt,kaffe, margarin, sirup, litt krydder, såpe og vaskepulver

Alt blei jo laget hjemme, brød og kaker. Kjøttkaker, og annen kjøttmat blei

stekt eller kokt og lagt på glass. Noe blei saltet ned i tønner.

Altså en helt annen verden enn den som møtte meg i dag og som satte

igang denne tankerekken hos meg i kveld ......

PS bildene har jeg funnet på nettet, de er fra gamle Kongsberg, slik byen så ut på denne tiden

Gamalt frå Numedal......

Litt mer fra boka til Tov Flatin :

Fysste joledagen skulde alle holde seg heime, sonær som som dei som gjekk i kyrkja.

Var det nokon som braut skikken, vart det gjort til det, at han vilde snikje seg til drikkande.

Det vart koka kjøttmat til middags.(fersk suppe)

Naar dei passa paa og fløyte av feitte på kjøttgryta og sette det burt so det storkna, so kunde dei sjå um det var feige folk (om noen skulle dø) i huset i aare som kom, for daa vart det dompir i feitte. Dei bruka ogso aa brjota havrebrød i sovore feitt og blanda sirup i; det kallast mylju, og dei aat det maal-millom

Annandag so tok dei til aa fara paa vitjing og kjenne paa jolekosten aat einannan, og dagane utover til nyttaar vart det haldi mange jolelag kringum paa dei største gardane i bygda.

Daa gjekk det ofte uvyrde til, med drykk og dans og kjempeskap.

Og hadde dei fyrst komi i surren, so heldt dei paa eit bil.

Naar øl og brennevin var til ende paa den eine stella, so flutte dei paa ei onnor, og so helst det.

Og gange jolebukk er enno (1917) i bruk, men ikkje naame nær so mykje som fyrr, daa det kunne vera store flokkane aa sjaa til kvar einaste kveld. Det galdt aa kleda seg ut so ingin kjende ein. Karane hadde gjerne kvinnfolkklæde paa seg, og kvinnfolka karmannsklæde....

Paa kvar garden fekk deg jamnast øl og dram, og so hadde dei med seg munnhorpur og fløytur og anna aa spila paa. Og so dansa dei so det sto etter - Og det ringla og læt i bjøllur og tingel og anna skrammel, som dei hengde paa seg. So gav dei seg ut for fehandlarar og kræmarar og doktora og sovore og vreid seg um i maalet og rødde og svinga til svalle sitt, lentugaste dei kunde faa det til - til stor moro. (de forandra på språket og praten og gjorde om stemma si det beste de kunne) Det var no helst ungdomen som gjekk jolebukkar

Mer siden en gang .....:)

Jeg ser at flere er innom her, men på denne bloggen skriver jeg bare av og til.

Som de sikkert har skjønt. Men jeg har mange koselige historier på eldre innlegg. Se for eksempel på desember 2008

Våre juleskikker !

God Helg !

Mere juleskikker

Tov Flatin's juleskikker forts.
Etter at de hadde bada og tatt på seg reine klær
Blei det servert en dram til alle.

Daa fysst var jola komi.
Daa kom jolematen fram. Midt paa borde skulle det store smørspannet stande; det kunne vega baade eit og tvo bismarpund, og skulle staa der til trettanhelgja. Rundt ikring var det heile stablane med med kling og kake, brød og ost og ikkje aa gløyme lutefisken, som var det gjevaste den kvelden. So vart det store joleljoset tendra og sett i ein blank massingstake paa skaape
Daa fysst hadde jola komi
Men fyrr dei gjorde seg til gode av alt paa borde, laut hesten og kkrøtera faa mat. Dei au skulde ha ein sers godbite den kvelden, og for kvart dyr som kjerringa gav sa ho:
" I kvell e' de' loleftaen"
Det same sa mannen naar'n gav hesten
Daa dei kom innatt, sette store og smaa seg rundt joleborde, og tok til seg det meste dei orka.
No va det tida aa kjenne paa ølet au. Ein stor bolle vart tappa i og sendt rundt, og kvar og ein saup, som han hadde hug til. Og ein dram attaat fisken, det laut til, og sume tok tvo og sume mange
Det var ein ting dei maatte vare seg for, naar dei sat og aat; dei maatte ikkje sjaa under borde datt det ned noko, laut det liggje, til dei var ferduge med etinga
Leng utpaa kvelden aat dei igjen. daa kom rjomegrauten paa borde, og sume hadde grisesteik attaat.
Kva dei so gjorde jolekvelden, so maatte dei kje gløyme haugetussen. Han maatte faa eit fat med rjomegraut og ein bolle med øl i fjøse. Um morgonen var koppane tome, men dei graa vottune sine hadde han jamnastgløymt att paa fjøskrakken.......