Stabburet vårt.

Stabburet vårt.

torsdag 27. oktober 2011

Mine besteforeldre på farsiden

Nå må jeg fortelle litt om farfaren vår, som vi egentlig ikke veit noe om, men litt har vi klart å nøste opp nå i sommer, og kanskje det blir mer etterhvert ?

Johannes hette han og var født i 1867. Da bodde familien i Gransherad i Telemark Og han døde på Kongsberg sykehus i 1933 etter at han falt i elva under tømmerfløtning.

Det eneste vi har finni av ting etter han er en stor regnskapsprotokoll, som går fram til 1932, men det er lite med navn der, bare " ut og inn" poster med ting som er kjøpt eller solgt. På to steder står det at det er mottatt penger fra Fredfoss fabrikken og en gang er nevnt Solberg spinneri.

Dette var tekstilfabrikker, så kanskje de har solgt ved eller ull til dem ?? Det blir desverre bare gjetninger...





Til høyre er det bilde av Bestemor Ragnhild. Født i Gransherad i 1864. Hun døde da jeg var elleve år. Den vinteren pappa lå på sykehus etter en ulykke i skogen.

Ragnhild var ei stor ferm telemarksdame. Og snakket på klingene telemarksdialekt, sjøl om de hadde bodd Eiker siden de var unge. Vi snakker bestandig om at det var så billig før, ting kostet bare noen øre ! Men når vi ser nøyere på priser og lønninger så får vi et annet syn på saken.

Ragnhild fikk innvilget alderspensjon 9. juli 1932 ! DEr hun får en årlig alderspensjon på 480,- kr fordelt på 8 utbetalinger i året.

Vi ser på regninger som har blitt gjømt på i alle disse åra; der har hun vært i Kongsberg og kjøpt seg "pluggsko" De kostet 12,70. Det blir etter min ringe hoderegning ca. 2,5 % av lønna. Regn ut hvor stor del prisen på et par sko er av din lønn/trygd ....

Nå får jeg gi meg med mimringa her, det blir nok flere små glimt tilbake i tid innimellom når vi får "forska" litt mer !

fredag 16. september 2011

Viser fra Rønnaug sin gamle kladdebok

Lenge siden jeg har vært inne her og skrivi noe nå...


Det er så mye å ta tak i, så jeg trenger noen lange mørke høst og vinterkvelder til å komme gjennom det trur jeg

Men for noen uker siden fikk jeg en konvolutt full av papirer Det var kopier av ei kladdebok fra pappas tante, der hun hadde skrevet opp viser fra Gransherad og Telemark



Over her er pappa med dattera vår på venstre side og søskenbarnet mitt på høyre side


(høyre for han) Dette er ca. femti - seksti år etter visene blei skrivi ned tenker jeg !


Det var ikke lett og tyde den gamle håndskriften, vi sendte det til folkemusikksenteret i Buskerud, der har de erfaring med slikt. Og de er glade for å få registrere dem


Noen ord var helt umulig å forstå, men det går jo an å få en mining i det likevel


Det er jo som vanlig den vanskelige kjæresteforholdet mellom jenter og gutter som er tema:)


"Det er -kje gama å gutar vera
når ikkje jentune tør koma nera"
Slik begynner visa, og frtsetter med at en ikke bør være hverken "lang hell bugen" den som skal leike i jentehugen !!


Men jenta svarer i neste vers;



Å få ein belar det tykt me gama


Men kan me seia dei ja med sama (!)


Min snille gut ikkje freste meg


Eg tarv ei tid til å betenkje meg ...


Altså ikke lett den gangen heller - i tillegg kom jo det at foreldrene hadde et ganske sterkt ord med i laget. Så det er nok langt enklere nå likevel



Ha det bra :) kikk gjerne innnom om en uke eller fem - det kommer mer !

onsdag 27. april 2011

Vi graver i gamle papirer



Jeg må legge igjen noen tanker her angående vår familie på farsiden.

En familie vi veit veldig lite om

Hverken tanta vår som er mor til de tre søskenbarna vi har på den kanten, eller pappa var særlig flinke til å fortelle om "gamledager"

Farfar døde ganske ung, og bestemor blei enke med sju barn De var jo ganske store, men likevel var det nok ikke lett å bli alene på en liten gård i tredveåra med så mange i husholdningen


Nå har vi begynt å leite i papirer og gamle bilder etter
mere opplysninger. må sikkert innom både Hovinboka og Gransheradboka også


Men altså, her er noen smakebiter på det vi har finni til nå.

Gamle amerikabrev, søknad on ekstrakvote på tobakk under krigen, bevis på at onkel var "treskevakt" hos et par naboer i 40-åra. Ganske utspekulert reglement, de fikk betalt ettersom hvor mange kilo korn bonden treska. Da var det ikke så fristende å lure unna noe, ikke for vaktene i allefall !


Det var også reglement for hvor mye tømmer de kunne/skulle hugge i sin egen skog.

Det var telleskjema for husdyr; kuer sauer, geiter høner osv.

En ganmmel nabo fortalte at de pleide å gjemme unna noen høner så de kunne ha egg til seg sjølve. Det var det ungene som åtte gjøre om morgenen før tellekorpset kom! De puttet hønene i en sekk og bar dem bort i skogkanten, (høner er stille når de har det mørkt)
Når kontrollørene hadde gått fikk de lov å komme inn i fjøset igjen :)


Amerikabrev datert 1889


Ikke enkelt å lese denne snirklete håndskriften, det må vi ha god tid på ...
Det andre brevet er fra søster til bestemor, de er født i 1860 - 70 åra
antagelig skrevet rundt århundreskiftet
Snart får jeg besøk av kusina mi med mange spennende bilder, av bestefar, som vi aldri har sett, og av tanter, onkler og grandtanter


Hele søskenbarngjengen er involvert nå så det blir nok noen treff framover....


Fortsettelse følger ........






torsdag 17. mars 2011

det var en gang....


Siden gamle bilder har blitt hovedbeskjeftigelsen min, tar jeg like godt en runde til med bildene til Svoger. Mulige det sniker seg inn et og annet fra flere "bidragsytere" her

Bildet under er barndomsheimen til Gubben ! Der blei han født i 1932, som den yngste i en søskenflokk på seks. En av dem døde i 1956, men de andre har levd og virket til de blei "gamle" en bror døde for et år siden ca 85 år gammel, de andre fire er still going strong !!

Bildet under er fra en gang på nittentjue-tallet.

Kjerrevegen i grenda snor seg fra dørstokk til dørstokk, de blei lagt litt utenfor tunet en gang på 1970 tallet
Av husa vi ser, er det bare de to stabburene som fremdeles står på gården, resten er bygd nytt




Bildet under er av langt nyere dato !! Ca 1956


Damen i høyre billedkant kan være meg, jeg husker det ikke spesielt, men veit at jeg var på dette stedet på denne tida, og det ligner dugelig.......
Vi drar kjensel på flere av de andre personene også , noenav dem lever ikke lenger desverre, så vi får ikke stadfestet med sikkerhet hvem alle er.

Neste bilde er ti tolv år eldre, men der veit vi navna på alle !!


Svoger som eier bildet, er mannen med hatt, og dama foran han, lever også enda,

men de andre er borte. Så vidt jeg veit.

Karene på neste bilde skal til Uvdal på fotballkamp, de skal ha med seg fire til fra Veggli eller Nore

Årstallet er tidlig på 50 - tallet, eller sist på 40-tallet
Legg merke til at de stiller i svarte dresser, eller sportsdress med nikkers !!
Joggedressen var ikke finni opp enda...:)

Ungdommene den gang var flinke til å være med på all slaags idrett, sjøl om de måtte gå eller ta tog eller sitte bak på en lastebil lange strekninger, stilte de opp.

Ungdomslag og andre lag arrangerte både stevner og fester Og idrettslaget var aktivt med sommeridrett og skirenn om vinteren

Mye artig lesing i de gamle protokollene.

I fotoarkivet går vi med en liten drøm om å samle disse også inn i kommunearkivet

Altså nok å ta fatt på i åra som kommer....

søndag 27. februar 2011

Menneskets beste venn

Mange ganger når jeg sitter og jobber med
gamle bilder, tenker jeg på
hvor avhengige vi mennesker var av dyra,
alle slags dyr egentlig,
hester, kuer, sauer, høner osv.
Hesten var trekkdyr befordringsmiddel og venn !
Den kunne være på samme gård hele livet, til den blei femten - tjue år og eldre
Den første hesten vi hadde på gården hadde vi i tretten år, da var den nesten tredve og dugde ikke i tømmerkjøring lenger
På bildet over her har de fraktet materialer til ei seterbu langt vest på Blefjell. Det har kommet noen turister dit også, de fem til venstre og hun på hesteryggen, vi skimter vel hesten deres til høyre i bildet De to karene ved hesten og de ved seterveggen, arbeidet med setra. Det var bestefar til gubben i huset som var laftehugger


På bildet til venstre er det våronn her på gården i nittentredveåra. Redskapen som Svarte har etter seg er en piggharv, den jevna ut jorda så den blei løs og fin å sette poteter i. Legg merke til at de bruker bare framsele på hesten, det var ikke fare for at denne redskapen skulle trille framover og i beina på hesten, den skulle bare trekkes !!



Vi ser fire hus på gården, men det var flere, et sommerfjøs som er bak fotografen, hvor kuene var hele sommeren, da var det lettvint å sende de til skogs på beite. Eldhuset, eller sommerstua står bak hovedhuset, og ei smie som vi skimter taket på....



På bildet til høyre er sønnen på gården i gang med å pløye, det ser ut som han har et stort område å gjøre om til kornåker !!

Helt opp til femti-seksti tallet hadde de både korn - og grasproduksjon på gårdene.

Kornet gikk mest til dyrefor, men noe av bygget blei nok brukt i husholdningen, til graut og flatbrød f.eks.

Poteter blei brukt til mat for mennesker og litt til dyra

Et stykke blei satt av til kjøkkenhage, der hadde de gulrot, kål, kålrot, salat, erter osv. Sjølvberginga var stor på norske gårder i denne tida, før "kjøpesentrene" slo den ihjel :/

Ei slitsom tid, javel, men følelsen av å arbeide med noe nyttig, for ikke å si livsviktig, var god, den ga fred i sjela.....




Hesten var jo mye mer enn et trekkdyr på gården, den gav arbeidsplasser til mange.

I form av tømmerlunning (kjøre sammen stokkene i hauger i skogen før vinteren)

Og deretter kjøre lunnene, tømmerhaugene, ned til Lågen eller Numedalsbanen for videre transport.

Skulle folk til butikken å ha med seg mer enn kaffe og sukker, var det hesten som fraktet mennesker og varer. Skulle de til kirke , i bryllup, barnedåp eller hva det nå var, spente de hesten for vogna eller sleden.


På bildet til høyre her er det tømmerkjøring i bratt terreng, de kjører med flere lass etter hverandre, blei det ikkke så hardt for hesten å holde igjen lasset i brattbakkene

Det sies at denne hesten var så klok, når den sto silk og ventet kunne kjøreren si :Fram litt, bra! Så stoppet den, ropte han på den når den gikk på jordet, kunne han rope "Rauen" så kom han

Joda, hesten er nok også menneskets beste venn :)

tirsdag 8. februar 2011

Hva gamle bilder forteller....

For noen dager siden fikk vi besøk av eldste broren til gubben i huset. Han hadde med en koffert med masse gamle bilder i.
Vi satt og kikka på disse bildene og han fortalte om hvordan de hadde det i dagliglivet, hjemme og på fjellet. For hver sommer var de på setra innpå fjellet, fra sankthans til uti september
Noen ganger kunne det være kaldt og slitsomt, men ofte var det varmt og godt og morsomt, de møtte ofte andre ungdommer fra andre setrer, og fra andre bygder.
Spesielt folk fra Hovin i Telemark kom ofte opp på Ble, de er jo naboer på den andre siden
Gode vennskap blei knyttet der og mange består enda ;) Seksti - sytti år etterpå....
På dette bildet, som er fra Beritsbusetra, har de truffet kjente fra Hovin. Den lille gutten som står til høyre er husbonden, søstra hans er nr. to fra høyre
Antagelig skal hun passe på lillebror, og han fikk være med til nabosetra, han heiser skuldrene og gjør seg så stor han kan !! Kan tenke meg at bilde er ca. sytti år gammelt
Noen ganger stelte de istand dans på setervollene kanskje dette er en slik sammenkomst
Svoger visste navna på alle som er der, noe som gjør bildet dobbelt så verdifullt for ettertida....

Her er mine svigerforeldre med buskapen på setra, Legg merke til de flotte horna på telemarksfeet, og vi skimter de fine "kåtene" av messing so er ytterst på horna. Til beskyttelse så de ikke såra hverandre når de sloss. Det gjorde de ofte....
Dama til venstre er fra Hovin, og heter Uverud til etternavn. Bildet er vel fra femtitallet en gang!
Sønnen hennes fikk dette av oss i forrige uke, det var visst særs velkomment ;)


Min svigerfar til høyre, han gikk bort i 1971, her har han møtt disse to Hoværingene inne på fjellet, den lille gutten til venstre er vel ca. seksti - sytti nå !! Det er han som fikk bildene !

Svigermor lå på setra, som det het, i alle år, helt til hun var nesten åtti. De to siste åra var hun uten kuer, men til fjells måtte hun. Sjøl om det var slitsomt arbeidet, var det allikevel lystbetont sikkert fordi det å komme til fjells ga både krefter og glede. Ofte fikk de besøk fra bygda, folk som lå der et par dager, for å plukke molter eller fiske i fjellvanna. De fikk smake på seterkosten, som besto av ost, prim, rømme og flatbrød, til middags rømmegrøt
Kraftig og god kost til gjestebud, men kanskje litt ensformig for de som fikk det hver dag i tre måneder !!

Her har de pakket og er klar til hjemreise ca 1. september. Da dro de ned til heimsetra, som lå litt nærmere bygda, der var vollen blitt grønn og frodig etter slåtten og det graset måtte nyttes før frosten kom. Så bodde de der en uke eller vel det ettersom været var. Svigermor fortalte meg at noen ganger var det snø på bakken da de dro heim, kaldt og slitsomt for dyr og mennesker En gang hadde de hatt med seg grisen til fjells hele sommeren, da kom det snø da de skulle heim igjen, den hadde visst hatt plunder med å komme seg fram i snøen, med de korte spisse beina sine !!

onsdag 29. desember 2010

Ei jul for lenge siden.....

Det var innunder jul for lenge siden.
Pappa dreiv og kjørte opp veger til å kjøre ved og tømmer på. Det var lite tele i jorda, og da var det lurt å "kjøre gjennom" så frøys veiene fortere til
- Jeg kommer igjen ved et - to tida - sier han til mamma - jeg tar kanskje med et vedalass ned igjen -
Mamma steller dyra, lager middag, og pusler på i huset. - Kommer han ikke snart da ? - klokka er snart to ? Spør hun ut i lufta først,
så mer engstelig - kommer han ikke snart må dere gå å se etter han - sier hun til meg og bror min
Vi gikk på skole annen hver dag og var hjemme denne dagen
Etter å ha ventet litt til sier mamma: - Nå må dere gå , det kan ha hendt noe. Han skulle opp mot Elgtjern i dag - da må dere ta til høyere på Hølmyra.
Vi trasket avsted. Ikke særlig høye i hatten, hva kunne hende da ?
Pappa greide jo allting, og han kom jo bestandig hjem igjen....
Vi gikk nå på, og endelig fikk vi se Blakka, hesten vår som sto oppe i en sving !
- Pappa, nå kommer vi ! - ropte vi alt vi orket, der var dem jo !
Men ingen svarte- vi sprang opp mot hesten, og da fikk vi se at lasset hadde veltet,
og hodet og den ene armen til pappa stakk fram under lasset. Vi kastet oss over han, og begynte å dra i armen hans. - Nei - nei stopp, sa han- dere må gå å hente hjelp, jeg sitter fast under her - og be dem ta med hest og slede jeg kan nok ikke gå, - sa han.
Du må løpe ned til mamma og si det - sa jeg, imens prøver jeg å ta vekk noen stokker -
Ja, Jan sprang alt han orket nedover, og jeg begynte å hale og dra i stokkene som var festet med kjettinger, Jeg var tynn og lita, men nå fikk jeg kjempekrefter, dro ut den ene stokken etter den andre. Og etter ei stund fikk jeg ut så mange at jeg fikk dratt pappa ut av klemma han lå i under all veden. - Jeg fryser så fælt - sa pappa Hvor da - spurte jeg. På hodet - sa han, og jeg tok av meg kåpa og tullet rundt hodet til pappa. Så sprang jeg nedover for å se om de kom snart. Nedpå myra møtte jeg Mamma og naboen som hadde hest og slede. Jeg fortalte åssen det var og de sa jeg måtte gå å ringe til doktor og sjukebil. Jeg husker ikke at jeg ringte, antagelig var det nabokjerringa som hjalp meg
Pappa havnet på sykehus og der blei han i to måneder.
Han hadde fått hofta ut av ledd, skyvd den helt opp mot armen, og sliti av hovedsena til beint. Han blei aldri bra i beinet etter dette.
Men på sykehuset hadde han det godt, god mat og godt stell, vi var nedover flere ganger i uka, og blei også tatt godt imot når vi troppet opp mamma og tre - fire barn i slengen
Noen ganger fikk vi kake og mamma fikk en kaffekopp. Og da jula kom, blei vi bedt inn i en sal, hvor det var juletre og masse folk. Vi fikk til og med ei pakke med oss hjem !
Dette var bare noen få år etter krigen, og det var enda mye som manglet i landet vårt, men alikevel var det penger nok til dette, nå får jo ikke pasientene ligge på sykehuset mer enn en dag eller to etter operasjoner !
Merkelig, nå som vi pumper haugevis med oljepenger opp av jorda hver dag !!
Men det blei en stusselig julaften, ingen pappa.... Mamma måtte gå aleine i fjøset , en av oss var nok med og bar inn høy og sånn, men det var noe som mangla.
Vi satt stille om kvelden kan jeg huske, vi delte ut gaver, og ruslet i seng ganske tidlig.
Men neste morgen vekte mamma oss og sa: - Nå må dere stå opp, vi har fått gjester !
Og ikke bare det: Over sengene våres hang strømpene våre fullestappa av gaver !
Vi begynte å hale og dra i dem, men mamma sa: - Vent litt - ta dem forsiktig ned og kom med meg. Vi lurte på hva hun mente med dette, men gikk da etter, ut på gangen og inn på rommet ved siden av. Og der - borte i sengen lå det en nisse !
Jeg var elleve år og hadde sluttet å tru på nissen for lenge siden, det hadde broren min og-
de to minste var kanskje mer i tvil.
Men dette var da et menneske, og det stakk no' skjegg fram over kanten på dyna !
MEn så dro vi kjensel på de lure og blide øynene som tittet opp fra senga:
Onkel Torvald ;) Hurra !
Han hadde kommet seint kvelden før etter vi hadde lagt oss. Toget hadde vært forsinket, og vi hadde sovnet før han kom fram
Nå blei det pakkeutdeling og mat og kos, kuene måtte nok vente en halvtime eller to denne morgenen, for nå hadde blitt ordentlig jul dette året også . Bestemor haddde kjøpt gaver og litt forskjellige andre ting som var godt å få til jul.
Så denne jula som hadde begynt så trist blei en av de vi husker aller best fra barndommen !