Gamalt frå Numedal......

Litt mer fra boka til Tov Flatin :

Fysste joledagen skulde alle holde seg heime, sonær som som dei som gjekk i kyrkja.

Var det nokon som braut skikken, vart det gjort til det, at han vilde snikje seg til drikkande.

Det vart koka kjøttmat til middags.(fersk suppe)

Naar dei passa paa og fløyte av feitte på kjøttgryta og sette det burt so det storkna, so kunde dei sjå um det var feige folk (om noen skulle dø) i huset i aare som kom, for daa vart det dompir i feitte. Dei bruka ogso aa brjota havrebrød i sovore feitt og blanda sirup i; det kallast mylju, og dei aat det maal-millom

Annandag so tok dei til aa fara paa vitjing og kjenne paa jolekosten aat einannan, og dagane utover til nyttaar vart det haldi mange jolelag kringum paa dei største gardane i bygda.

Daa gjekk det ofte uvyrde til, med drykk og dans og kjempeskap.

Og hadde dei fyrst komi i surren, so heldt dei paa eit bil.

Naar øl og brennevin var til ende paa den eine stella, so flutte dei paa ei onnor, og so helst det.

Og gange jolebukk er enno (1917) i bruk, men ikkje naame nær so mykje som fyrr, daa det kunne vera store flokkane aa sjaa til kvar einaste kveld. Det galdt aa kleda seg ut so ingin kjende ein. Karane hadde gjerne kvinnfolkklæde paa seg, og kvinnfolka karmannsklæde....

Paa kvar garden fekk deg jamnast øl og dram, og so hadde dei med seg munnhorpur og fløytur og anna aa spila paa. Og so dansa dei so det sto etter - Og det ringla og læt i bjøllur og tingel og anna skrammel, som dei hengde paa seg. So gav dei seg ut for fehandlarar og kræmarar og doktora og sovore og vreid seg um i maalet og rødde og svinga til svalle sitt, lentugaste dei kunde faa det til - til stor moro. (de forandra på språket og praten og gjorde om stemma si det beste de kunne) Det var no helst ungdomen som gjekk jolebukkar

Mer siden en gang .....:)

Jeg ser at flere er innom her, men på denne bloggen skriver jeg bare av og til.

Som de sikkert har skjønt. Men jeg har mange koselige historier på eldre innlegg. Se for eksempel på desember 2008

Våre juleskikker !

God Helg !

Mere juleskikker

Tov Flatin's juleskikker forts.
Etter at de hadde bada og tatt på seg reine klær
Blei det servert en dram til alle.

Daa fysst var jola komi.
Daa kom jolematen fram. Midt paa borde skulle det store smørspannet stande; det kunne vega baade eit og tvo bismarpund, og skulle staa der til trettanhelgja. Rundt ikring var det heile stablane med med kling og kake, brød og ost og ikkje aa gløyme lutefisken, som var det gjevaste den kvelden. So vart det store joleljoset tendra og sett i ein blank massingstake paa skaape
Daa fysst hadde jola komi
Men fyrr dei gjorde seg til gode av alt paa borde, laut hesten og kkrøtera faa mat. Dei au skulde ha ein sers godbite den kvelden, og for kvart dyr som kjerringa gav sa ho:
" I kvell e' de' loleftaen"
Det same sa mannen naar'n gav hesten
Daa dei kom innatt, sette store og smaa seg rundt joleborde, og tok til seg det meste dei orka.
No va det tida aa kjenne paa ølet au. Ein stor bolle vart tappa i og sendt rundt, og kvar og ein saup, som han hadde hug til. Og ein dram attaat fisken, det laut til, og sume tok tvo og sume mange
Det var ein ting dei maatte vare seg for, naar dei sat og aat; dei maatte ikkje sjaa under borde datt det ned noko, laut det liggje, til dei var ferduge med etinga
Leng utpaa kvelden aat dei igjen. daa kom rjomegrauten paa borde, og sume hadde grisesteik attaat.
Kva dei so gjorde jolekvelden, so maatte dei kje gløyme haugetussen. Han maatte faa eit fat med rjomegraut og ein bolle med øl i fjøse. Um morgonen var koppane tome, men dei graa vottune sine hadde han jamnastgløymt att paa fjøskrakken.......

minneboka.....

Jeg driver og redigerer bilder etter onkelen min for tiden

Han døde for mange år siden. Og i sommer blei huset han bodde i på slutten
solgt og pusset opp . Da fant de nye eierne en eske med gamle bilder,

som min onkel hadde hatt i et skap der

Vi ser et bilde av han under, der er han vakt sommeren 1945.

Stor var gleden blant mange av oss søskenbarna da vi så dette

og jeg var så heldig å få æren av å gå igjennom dem, først en rask gjennomgang av alt sammen med de andre, og siden tok jeg for meg et og et, for å skanne og prøve og gjøre de litt skarpere.

Det er et møysommelig arbeide, ikke har jeg lært det ordentlig enda heller, så originalene ligger i ei egen mappe, da blir de ikke ødelagt !

Det er så moro å se på disse bildene, de forteller så mye, om klesdrakt, livet de hadde, sosialt samvær og så videre !

På dette bildet til venstre har de besøk av to venner fra Oslo.
Jeg har visst nevnt dem før i forbindelse med at bestemor hadde sommergjester hvert år. Han som spiller banjo heter Per Hogset, og det er broren Jan som holder onkel Konrad oppned på ryggen. Tilskuer er onkel Einar, minstemann i søskenflokken til mamma. Og nettopp fordi han er yngst, og lever enda, har vi fått vite navna på de aller fleste av menneskene på disse bildene.
Mange av dem er fra sist på 1920- og 1930 -tallet. på endel av dem er moren min med og flere av tantene og onklene. Bilder som er tatt mans de fremdeles bodde hjemme hos foreldrene sine

På bilde til høyre ser vi Familien Gulliksrud, de er svigerfamilien til en av tantene mine. Tydeligvis er det vaskedag hos karen til høyre, han var ungkar og bodde aleine, og nå har han besøk av mor og tante som vasker klær for han, vi ser klesvasken henger til tørk på gjerde bak dem

Det er mulig de skal ta et tak inne i stua hans også, for den ene dama står da med en langkost i handa ;)
Det var også ganske vanlig å rigge opp en fyringsplass ute sommerstid, det blei ganske hett inne i stua når de skulle varme opp store mengder med vann til vasking, så slapp de kanskje å bære det lange veier også
Hjemme i min barndomsheim hadde vi en murt "peis" i nærheten av brønnen der vi vasket klær om sommeren !

Vaskemaskinen fikk vi sist på femtitallet hos oss.....

Bilder forteller mer !

Her ser vi tre kjekke karer med sikkert helt moteriktige nikkerser på seg!!

På folkemunne blei de kalt "Eplenikkers"

Sikkert fordi det var plass til masse epler i buksebeina når de var på epleslang :)

Den stilige gutten til venstre er min onkel Konrad, så hans søskenbarn Hilmar(?) Nikkerud og en ukjent. bildet er tatt rett utafor stuevinduet hos bestemor og bestefar

Ja, det var noen tanker om bilder ei sein kveldstund i november, det blir muligens flere historier ettersom arbeidet skrider fram !!

Torsdag

Siden det er seinhøstes, og jula nærmer seg, har jeg lyst til å fortelle om jul i gamle dager. Riktig gamle dager, fra siste halvdel av 1800 tallet. Vi har noen bøker skrevet av Tov Flatin, og gitt ut i 1817. Der har han fortalt om forskjellige skikker fra den tiden.
Han skriver på gammelt skriftspråk som kan være vanskelig å skjønne noen ganger. Men jeg prøver å følge det så godt jeg kan:

Jola var då som no den gjevaste høgtida i åre. Dagane fyre helga var det annvint for gamle og unge, karar og kvinnfolk, for det var mykje som skulde greidast.

Karmennene dei fikte no mest ute, med ved og med aa draga heim dugelege kostar med bjørkeris og toll (småfuru) og smaagran til bite i for kyr og geitar, som dei slepte ut eit bil midt på dagen heile vinteren. Og sume hadde brennevinsbrenning for seg, for det dreiv dei med lengi etter det var ulovleg, her som i andre bygdir.

So var det ølbryggina dei laut hjelpe til med, for kvinnfolka rokk ikkje alt, og ei tunne sterkt øl skulle dei ha i kjellaren på kvar garden. Og den maatte ikkje røyvast fyrr joleftan - nissen satt og passa ho

Joleftan skulle dei vera ute fyrr det vart ljost um morgonen og hogge ved ved logu. Dei kalla det "juleotta" Fyrr klokka var tolv maatte jolebande vera uppe, og samla det seg mange smaafuglar i det, og gjorde seg til gode, so var det merke på eit godt aar.

Daa mannen hadde greid alt dette og kom innatt, skjenkte kona honom ein dram og gav'n eit kakestykkje aa bite i

Kvinnfolka dei træla no paa si vis med alt innanhyses. Fysst so var det no aa vaske huse høgt og laagt, so var det baking, lefsekling fysst og framst og so ymse kakur og vaflar I den tida var det ikkje lampur i bruk paa bondegardane; men so støypte dei talgljos. Eitt av dei vart støypt so stort at det kunne brenne heile jolekvelden

Bonna dei træla og bar inn ved, full " Julerora" so dei hadde til over dei fysste joledagane

So laut mannen rundt og setja krossar over alle dynnar og i tappen på øltunna, so kje haugtussen skulde faa magt til gjea noko ugagn. Det var sikrast aa setja ein kross i sopelimskaftet au, ellest kunne trollkjerringane ride avgarde med'n, for i jola var all slags trollpakk ute og for.

Naar helgja vart ringt inn, so maatte alt slags arbeid vera gjort. daa skulde alle i huse lauge seg. I eldgamall tid so gjorde dei det paa badstogo, seinare hadde dei laugekar i fjøse. Dei maate hugse paa og kaste ei glod i vatne, naar alle hadde lauga seg, elles kunne eitkvart trollskap faa magt over dei.

So bytte dei på seg reine klæde, og etterpaa fekk dei laugardrammen

Det å gå i skogen vekker mange minner hos meg !

Både foreldrene våre og besteforeldrene var glade i å være ute i skogen. Dels hadde de sitt arbeide der, og dels brukte de fritida der

Sist på 1940 tallet fikk broren min og jeg være på setra sammen med bestemor og bestefar et par somre. Vi tok tog til Kongsberg, buss derfra til Ulland, det blei jo nærmest en runde, for Ulland ligger nærmere hjemme enn Kongsberg, det gikk ingen buss den korteste vegen.

Bussen stoppet ved ei gammal sag, der skulle vi vente til Bestefar kom og møtte oss. Vi venta lenge og vel, fikk tid til å undersøke saga på alle bauger og kanter, rota i sagflishaugen, og venta. Endelig så kom han, og vi kunne starte på den lange gåturen bortover til setra.

Der venta bestemor med kveldsmat, som sikkert var grøt av noe slag. Melk var det nok av på setra, og grøt var grei mat :)

Vi måtte nok hjelpe til med raking og vedbæring og andre gjøremål, men aller best husker jeg turene vi fikk være med på

Det var flere fiskevann rundt omkring, og der var vi med fiskestang og markeboks :)

Det ene tjernet het "Hønngassen"

Et merkelig navn på et vann syntes vi. Like ved var det ei "hule" eller en heller som lå innunder fjellet. Der pleide fiskerne å overnatte fortalte bestefar, særlig om sommernettene når det var lyst hele natta.

På veg bort til dette vannet gikk vi forbi en kjempestor stein, noe i likhet med den øverst på sida. Bestefar, som likte å drive litt ap med oss sa: -Når den steinen hører kirkeklokkene så snur den seg !! "Næ-hei det gjør den ikke det" sa vi, det fikk da være måte på åssen han skulle lure oss.

- Jo, det er helt sant - sa bestefar.

Vi kikka på på hverandre, men var nesten helt sikre på at en stein kunne vel ikke lea på seg ?

Nei, vi trodde ikke noe på det der. - Jo dere skjønner det er sant, fordi steinen ikke hører kirkeklokkene, så snur den seg ikke heller ....... Åh... det skjønte vi jo........

Mens jeg gikk der og tenkte på bestefar, tråkket jeg over et berg dekket av "grisemose" !

Da kom jeg på noe helt annet, noe fra min barndom det også, men det var hjemme :

Hver sommer hadde vi gris hjemme hos oss. Den skulle bli mat til vinteren. Noen ganger fikk vi en liten grisunge, sikkert fordi den var billig !

Den måtte vi stelle ekstra godt med. Vi kokte grøt til den to - tre ganger i uka. Den var laget av vann, poteter, maismel, byggmel og "Grisemose"

Da måtte vi være med mamma eller pappa og hente grisemose, vi hadde med en striesekk, eller ei stor bøtte som vi stappet mose nedi, når vi kom hjem hadde vi mosen opp i det kokende vannet Da det fikk kokt ei stund blei det akkurat som fettperler på vannet i gryta, så det var nok næring i denne mosen !

En gang vi hadde en slik liten gris måtte vi ha den inne den første tiden, så den blei ganske menneskekjær, og fulgte etter oss hvor vi gikk.

Jeg har fortalt en gang før at den ville ha vaflene våre på en tur vi var på, så mamma måtte henge kurven opp i et lite tre for å ha den i fred ;)

En annen gang skulle mamma gå bort til nabokona på en kaffe-visitt !

Da fulgte grisen med, de hadde kommet et godt stykke på vei da de hørte det gryntet bak seg - da tenkte mamma som så, at det blir vel bare plunder hvis de stengte den inne i garden, så han fikk være med bort på besøk, og han gikk på sine ben hele vegen uten å klage !!!

En historie om Sørkje: Nansens kongerike

Nå vil jeg fortelle ei historie som ikke har noe med familien å gjøre, men som mannen min har opplevd, og flere med han !

Vi satt på fotoarkivet og jobba i går, og så på gamle bilder

Da kom vi i prat om Tømmerhogging og -kjøring for femti seksti år siden.

Min nybakte ektemann lå, sammen med flere andre karer, på Sørkje og hogg og kjørte tømmer for "Risør tremasse" En bedrift som kjøpte opp tømmer i Numedal og andre steder, for å foredle det på diverse fabrikker.

Tømmerhuggerene lå i skriverstua, ei lita tømmerhytte ved siden av den store på bildet.

De hadde hester med seg for å kjøre sammen stokkene og legge dem i hauger, for at det skulle bli lettere for lastebilene å komme til. De lunna, som det heter.

Hestene måtte ha mat og stell så i helgene var en igjen der oppe for å pass hestene.

De hadde parafinlamper, og fyra med ved i en liten kokeovn som sto i hjørnet. Der kokte de maten sin også.

Mat måtte de handle inn for en til to uker de lørdagene de tok seg fri. Det kunne nok bli ganske harde brødskiver etterhvert, og det var visst ikke sjelden det var muggeskorpe på osten !!

MEN, det var ikke det verste !

Det spøkte i stua der, hver natt klokka tolv gikk døra opp, samme hvor godt de lukket den igjen - døra gikk opp med et klikk !!

De fikk høre at det var Eva Nansen som gikk igjen !!.

Hun var jo død for flere år siden, men fikk ikke fred i graven ....

Det var flere forklaringer på dette; hun hadde hatt en ulykkelig kjærlighetshistorie mens Nansen var på polreisene sine, det gikk rykter om at hun skulle ha barn osv, osv.

Derfor kom hun stadig vekk tilbake til Skrivestua og Sørkje for å leite etter disse......

Noen av tømmerhuggerne synes dette var litt skummelt, spesielt en, han ville ikke være alene og stelle hestene i helga, da måtte en til være der. Og han ville slettes ikke være sist i seng, for da måtte han slukke lampa, og gå barbeint over golvet i mørket !!

Jeg spurte mannen min om han var redd for å være der, men det var han ikke sa han...

"Men gikk døra virkelig opp da" ? - sa jeg.

- Ja, det gjorde den - Om ikke hver natt, så i allefall veldig ofte, gikk den opp uten at det var noen på yttersiden.

De bare stadfestet at slik var det og bodde der i fred og fordragelighet med : Eva Nansen ????

Nansen kalte dette området for "Mitt kongerike"

Han hadde det i tolv - fjorten år, men etter at Eva døde var han ikke der en eneste gang , sier gamle folk i bygda.