Torsdag

Siden det er seinhøstes, og jula nærmer seg, har jeg lyst til å fortelle om jul i gamle dager. Riktig gamle dager, fra siste halvdel av 1800 tallet. Vi har noen bøker skrevet av Tov Flatin, og gitt ut i 1817. Der har han fortalt om forskjellige skikker fra den tiden.
Han skriver på gammelt skriftspråk som kan være vanskelig å skjønne noen ganger. Men jeg prøver å følge det så godt jeg kan:

Jola var då som no den gjevaste høgtida i åre. Dagane fyre helga var det annvint for gamle og unge, karar og kvinnfolk, for det var mykje som skulde greidast.

Karmennene dei fikte no mest ute, med ved og med aa draga heim dugelege kostar med bjørkeris og toll (småfuru) og smaagran til bite i for kyr og geitar, som dei slepte ut eit bil midt på dagen heile vinteren. Og sume hadde brennevinsbrenning for seg, for det dreiv dei med lengi etter det var ulovleg, her som i andre bygdir.

So var det ølbryggina dei laut hjelpe til med, for kvinnfolka rokk ikkje alt, og ei tunne sterkt øl skulle dei ha i kjellaren på kvar garden. Og den maatte ikkje røyvast fyrr joleftan - nissen satt og passa ho

Joleftan skulle dei vera ute fyrr det vart ljost um morgonen og hogge ved ved logu. Dei kalla det "juleotta" Fyrr klokka var tolv maatte jolebande vera uppe, og samla det seg mange smaafuglar i det, og gjorde seg til gode, so var det merke på eit godt aar.

Daa mannen hadde greid alt dette og kom innatt, skjenkte kona honom ein dram og gav'n eit kakestykkje aa bite i

Kvinnfolka dei træla no paa si vis med alt innanhyses. Fysst so var det no aa vaske huse høgt og laagt, so var det baking, lefsekling fysst og framst og so ymse kakur og vaflar I den tida var det ikkje lampur i bruk paa bondegardane; men so støypte dei talgljos. Eitt av dei vart støypt so stort at det kunne brenne heile jolekvelden

Bonna dei træla og bar inn ved, full " Julerora" so dei hadde til over dei fysste joledagane

So laut mannen rundt og setja krossar over alle dynnar og i tappen på øltunna, so kje haugtussen skulde faa magt til gjea noko ugagn. Det var sikrast aa setja ein kross i sopelimskaftet au, ellest kunne trollkjerringane ride avgarde med'n, for i jola var all slags trollpakk ute og for.

Naar helgja vart ringt inn, so maatte alt slags arbeid vera gjort. daa skulde alle i huse lauge seg. I eldgamall tid so gjorde dei det paa badstogo, seinare hadde dei laugekar i fjøse. Dei maate hugse paa og kaste ei glod i vatne, naar alle hadde lauga seg, elles kunne eitkvart trollskap faa magt over dei.

So bytte dei på seg reine klæde, og etterpaa fekk dei laugardrammen

Det å gå i skogen vekker mange minner hos meg !

Både foreldrene våre og besteforeldrene var glade i å være ute i skogen. Dels hadde de sitt arbeide der, og dels brukte de fritida der

Sist på 1940 tallet fikk broren min og jeg være på setra sammen med bestemor og bestefar et par somre. Vi tok tog til Kongsberg, buss derfra til Ulland, det blei jo nærmest en runde, for Ulland ligger nærmere hjemme enn Kongsberg, det gikk ingen buss den korteste vegen.

Bussen stoppet ved ei gammal sag, der skulle vi vente til Bestefar kom og møtte oss. Vi venta lenge og vel, fikk tid til å undersøke saga på alle bauger og kanter, rota i sagflishaugen, og venta. Endelig så kom han, og vi kunne starte på den lange gåturen bortover til setra.

Der venta bestemor med kveldsmat, som sikkert var grøt av noe slag. Melk var det nok av på setra, og grøt var grei mat :)

Vi måtte nok hjelpe til med raking og vedbæring og andre gjøremål, men aller best husker jeg turene vi fikk være med på

Det var flere fiskevann rundt omkring, og der var vi med fiskestang og markeboks :)

Det ene tjernet het "Hønngassen"

Et merkelig navn på et vann syntes vi. Like ved var det ei "hule" eller en heller som lå innunder fjellet. Der pleide fiskerne å overnatte fortalte bestefar, særlig om sommernettene når det var lyst hele natta.

På veg bort til dette vannet gikk vi forbi en kjempestor stein, noe i likhet med den øverst på sida. Bestefar, som likte å drive litt ap med oss sa: -Når den steinen hører kirkeklokkene så snur den seg !! "Næ-hei det gjør den ikke det" sa vi, det fikk da være måte på åssen han skulle lure oss.

- Jo, det er helt sant - sa bestefar.

Vi kikka på på hverandre, men var nesten helt sikre på at en stein kunne vel ikke lea på seg ?

Nei, vi trodde ikke noe på det der. - Jo dere skjønner det er sant, fordi steinen ikke hører kirkeklokkene, så snur den seg ikke heller ....... Åh... det skjønte vi jo........

Mens jeg gikk der og tenkte på bestefar, tråkket jeg over et berg dekket av "grisemose" !

Da kom jeg på noe helt annet, noe fra min barndom det også, men det var hjemme :

Hver sommer hadde vi gris hjemme hos oss. Den skulle bli mat til vinteren. Noen ganger fikk vi en liten grisunge, sikkert fordi den var billig !

Den måtte vi stelle ekstra godt med. Vi kokte grøt til den to - tre ganger i uka. Den var laget av vann, poteter, maismel, byggmel og "Grisemose"

Da måtte vi være med mamma eller pappa og hente grisemose, vi hadde med en striesekk, eller ei stor bøtte som vi stappet mose nedi, når vi kom hjem hadde vi mosen opp i det kokende vannet Da det fikk kokt ei stund blei det akkurat som fettperler på vannet i gryta, så det var nok næring i denne mosen !

En gang vi hadde en slik liten gris måtte vi ha den inne den første tiden, så den blei ganske menneskekjær, og fulgte etter oss hvor vi gikk.

Jeg har fortalt en gang før at den ville ha vaflene våre på en tur vi var på, så mamma måtte henge kurven opp i et lite tre for å ha den i fred ;)

En annen gang skulle mamma gå bort til nabokona på en kaffe-visitt !

Da fulgte grisen med, de hadde kommet et godt stykke på vei da de hørte det gryntet bak seg - da tenkte mamma som så, at det blir vel bare plunder hvis de stengte den inne i garden, så han fikk være med bort på besøk, og han gikk på sine ben hele vegen uten å klage !!!

En historie om Sørkje: Nansens kongerike

Nå vil jeg fortelle ei historie som ikke har noe med familien å gjøre, men som mannen min har opplevd, og flere med han !

Vi satt på fotoarkivet og jobba i går, og så på gamle bilder

Da kom vi i prat om Tømmerhogging og -kjøring for femti seksti år siden.

Min nybakte ektemann lå, sammen med flere andre karer, på Sørkje og hogg og kjørte tømmer for "Risør tremasse" En bedrift som kjøpte opp tømmer i Numedal og andre steder, for å foredle det på diverse fabrikker.

Tømmerhuggerene lå i skriverstua, ei lita tømmerhytte ved siden av den store på bildet.

De hadde hester med seg for å kjøre sammen stokkene og legge dem i hauger, for at det skulle bli lettere for lastebilene å komme til. De lunna, som det heter.

Hestene måtte ha mat og stell så i helgene var en igjen der oppe for å pass hestene.

De hadde parafinlamper, og fyra med ved i en liten kokeovn som sto i hjørnet. Der kokte de maten sin også.

Mat måtte de handle inn for en til to uker de lørdagene de tok seg fri. Det kunne nok bli ganske harde brødskiver etterhvert, og det var visst ikke sjelden det var muggeskorpe på osten !!

MEN, det var ikke det verste !

Det spøkte i stua der, hver natt klokka tolv gikk døra opp, samme hvor godt de lukket den igjen - døra gikk opp med et klikk !!

De fikk høre at det var Eva Nansen som gikk igjen !!.

Hun var jo død for flere år siden, men fikk ikke fred i graven ....

Det var flere forklaringer på dette; hun hadde hatt en ulykkelig kjærlighetshistorie mens Nansen var på polreisene sine, det gikk rykter om at hun skulle ha barn osv, osv.

Derfor kom hun stadig vekk tilbake til Skrivestua og Sørkje for å leite etter disse......

Noen av tømmerhuggerne synes dette var litt skummelt, spesielt en, han ville ikke være alene og stelle hestene i helga, da måtte en til være der. Og han ville slettes ikke være sist i seng, for da måtte han slukke lampa, og gå barbeint over golvet i mørket !!

Jeg spurte mannen min om han var redd for å være der, men det var han ikke sa han...

"Men gikk døra virkelig opp da" ? - sa jeg.

- Ja, det gjorde den - Om ikke hver natt, så i allefall veldig ofte, gikk den opp uten at det var noen på yttersiden.

De bare stadfestet at slik var det og bodde der i fred og fordragelighet med : Eva Nansen ????

Nansen kalte dette området for "Mitt kongerike"

Han hadde det i tolv - fjorten år, men etter at Eva døde var han ikke der en eneste gang , sier gamle folk i bygda.

Sankthans - Gamle skikker

Sankthans var nesten like viktig som jul hjemme hos oss !


Ingen gaver og ingen spsielle klær, men feiring.
Dagen før måtte pappa borti skogkanten og hugge ned bjørker i passelig langde. Sånn cirka tre meter med masse lauv på. Vi ungene slepa og dro de ned til tunet, da skulle vi lage lauvsal. Vi satte buskene opp men omtrent en meters mellomrom i en firkant på to gange tre meter ca.



Så var det på stabburet eller sommerstua etter bord og krakker.




Vi måtte ha plass til minst ti personer, mor, far og barn var seks stk og som regel var det noen tanter og onkler der, eller naboer.


Mamma kokte rømmegrøt og bakte kake.


Det blei lagt duk på bordet og stor blomsterbukett midt på ;)


Vi måtte finne mange forskjellige slags blomster, og så prøvde vi å finne navna på dem. Pappa var den flinkeste til å kunne navn !
Jeg mistenker mamma for å dikte opp noen, for vi ga oss jo ikke før vi hadde et svar. Og den fineste av dem alle (syntes jeg) var sankthansblomsten, lilla og stor med mange blomster på ! Men, den het jo slett ikke sankthansblomst, det lærte jeg da jeg blei større og begynte på realskolen i byen, den heter Skogstorkenebb, og vokser overalt på våre trakter.
Men like fin for det da...



Og jentene måtte plukke sju slags blomster og legge under hodeputa si om kvelden ! Den hun drømte om den natta skulle bli ektemannen hennes. Det var nesten helt sikkert...

Som regel prøvde vi å få til et bål også, ikke så stort da, for vi var jo i nærheten av husa på gården og måtte være forsiktig med varmen !!


Tilbake til vår sankthansaften;
Vi ba som regel noen naboer på kveldsmat denne kvelden, da spiste vi rømmegrøt med kanel og sukker på og saft ved siden Etterpå vanket det ofte bløtkake og kaffe ....
Skikkelig høytid altså ;)



Var det fint vær i dagene som kom, satt vi ute i "løvsalen" og spiste middag.
Lettvint med hus-stellet uti der, når det var nok å gjøre på jordet, med høykjøring og raking. Da måtte både mor og ungene være med ute, sjøl om det egentlig var mannfolkarbeide !!



Koselige minner å ta fram en gang i blant. Kanskje jeg må lage "løvsal" og be ungene på sankthansmåltid i morra kveld ???

Nattprat

I dag har jeg lyst til å fortelle om mine besteforeldre.
Dette er nedtegnet av min kusine som blir 80 år til sommeren

Vi har også vært verdens beste venner i alle år.

Jobb, bosted, barn og familie har tatt sin tid,

men vi har holdt kontakten i alle år

Her er vi sammen ned bestefar da han fyller nitti

Her er en stor del av familien samlet utenfor bestemorhuset !

Bestemor og bestefar bygde seg nytt hus på gåreden i 1922. Midt på tunet sto vandringa som hestene dro når de skulle treske kornet. På gården var det to hester Musa og Svarta, ti melkekuer, kalver, gris og høner.

Bestemor og bestefar var arbeidssomme, alt som skulle ordnes på gården var bestefars jobb. Stelle hestene, jordarbeid, vedhogging og vannbæring .

Bestemor hadde alt innomhus. Matlaging, stelle unger og fjøs. Når det trengtes var hun med i åkeren og i slåtten. De hadde elleve unger. Den eldste var tjuefem da den yngste så dagens lys !

Å skrive om bestemor og bestefar er en stor glede. Hva de betydde for familien, og ikke minst for meg og min bror.

Vi ble tatt hånd om som vi skulle vært deres egne unger, de ga oss kjærlighet og omsorg. Og vi ble nok litt bortskjemte. Jeg har ofte tenkt på hva de var laget av som hadde så mye kjærlighet å gi til andre. (Inger og Kjell min fetter og kusine hadde en mor som fikk tuberkulose og lå på sykehus en stor del av tiden, fram til hun døde i 1945)

Bestemor fortalte at da hun var ung så skulle hun og to venninner arbeide på et hotell i Drammen som faren til venninnene eide. For å komme dit tok de båt fra Hokksund til Drammen. (Antahelig en båt som het Snapp) Hun hadde med seg tre skift med tøy; arbeidsklær og helgeklær

Jeg minnes at hun sa hun var der fra mai til september. Og - at hun lærte masse av oppholdet.

I november samme år flyttet venninnene til Amerika...

En gang spurte jeg bestemor om hun hadde fått den mannen hun ville ha ? - Ja- svarte hun - det gjorde jeg. Jeg øønsket meg en mann som var snill arbeidsom og kjekk. Og så måtte han ha hest, så da jeg møtte Simen var alt som det skulle være. Det ble oss to. De giftet seg 11. januar 1903. Og bodde på en plass like ved Ås, som de kjøpte etter noen år. Ved siden av gårdsarbeidet arbeidet bestefar p papirfabrikken i Vestfossen de første åra.

Etterhvert kom ungene, bestemor fortalte: - Når jordmora var ferdig med stellet av meg og den nyfødte, kom Simen inn, han kom bort til meg og spurte: - hvordan har du det ? Og jeg svarte - helt fint- så gikk han bort til den lille, lot ungen gripe rundt fingeren sin og sa; Velkommen til oss, - det er ikke noe i veien med hodet på denne her ! Og etter den sjette ungen føyde han til: - Det var en for lite før denne kom, ikke sant mor? - Det var jeg enig i - sa bestemor

Noe av det første jeg husker fra Ås er at da vi var små og kom på besøk til Ås, var vi på kjøkkenet - det var mange der - jeg blei legt i en bananeske, og Else og Asgjerd dro meg rundt på golvet. Jeg må ha vært ganske liten, for jeg kan huske at jeg ikke rakk ned til enden på esken, og at jeg synes det var veldig moro.

På julaften var det alltid fullt av familie, onkel Torvald var julenisse. Jeg var veldig redd nissen kan jeg huske

I førjulstida var det slakting, baking og storrengjøring. Bestemor var unik, hun kunne alt. Når hun skulle bake, tok hun eggene i hånden og veide dem slik, så tok hun oppi så mange skjeer mel som passet til vekten på eggene. Hun hadde en gammeldags vedkomfyr, men aldri var det noen "uhell" med bakingen. Å du verden så godt som de kakene smakte. Alle sju slaga, som det skulle være, var det den gangen også. Julaftene hjemme på Ås var høydepunktene for meg.

Gode minner ;o)

Skrivebord'sdikt kommer fram i lyset !

I den lyse sommernatta, sitter jeg på hyttetrappa

og lytter til ---stillheten

Tjernet er en mørk flate med himmelflekker på

Det er helt stille

Knott og mygg har også gått til ro !

Fuglene som sang så muntert for et par timer siden,

har stilnet--

Et slør av skyer dro seg over himmelen, og det mørknet litt

Det er en mjuk varm sommernatt

Av og til hører jeg et bløtt plask nede i vannet,

fisken er stadig på jakt etter mat

Men hør; det går visst mot morgen,

En fugl kvitrer forsiktig et par ganger

Om litt får den svar fra en nabo --

Hva er det de prater om ?

for det gjør de jo !

den ene roper fra sitt tre, så svarer en annen med samme

lyder fra et annet tre

Av og til blander et annet fuglespråk seg inn i samtalen...

Og så - noen kvekkelyder fra bekken like ved

Er det en frosk som enda ikke har funnet seg en partner ?

Nå stilner den nattevåkne fuglen, og hans naboer...

Et fly bryter natteroen

og minner meg på at jeg faktisk ikke er alene i verden

Hm....

Det er bare det at av og til er det aldeles fortreffelig

å være alene - i verden

Sin egen verden

Der det er bare skog - vann - himmel -

og en liten hytte å krype inn i

når en blir trøtt

Nå finnes bare stillheten...

Jeg sitter enda en stund og nyter den

kjenner at skuldrene senkes

alt faller til ro

Sommernatten bare for meg !!

Skogen

Skogen er et sjal, du kan svøpe deg inn i

og søke ly for triste tanker..

Skogen er et sted hvor du kan lytte

til vindens sus - og fuglesang

Skogen er en sal, hvor du kan juble !

Rekke armene i været og takke !

for livet og gleden !

Skogen er en hule som du kan gjemme deg i

Når verden går deg imot, og ingenting lykkes

Skogen er et sted hvor du kan føle - og forstå

livets gang - fra vugge til grav.....